Etter Kairo

Les utdrag

Jeg heter Ola Jansen, jeg er godt voksen, jeg skal klare meg. Det skulle bare mangle, jeg har trukket vinnerloddet; jeg kunne ikke fått bedre dame. Marianne Vik, jeg følger henne gjerne verden rundt, til siste utpost, det er bare ett land som gir for sprø assosiasjoner, at det er godt å være norsk i Danmark gjelder ikke for meg.

Det er alt annet enn danskenes skyld. Klart Danmark er landet i Skandinavia. Jeg bytter resten av Norden mot stemningen i en hvilken som helst dansk by, det er typisk at en danske driver Europas eneste svalesenter.

Det var dit vi skulle nå, det gikk ikke an å finne på noe fredeligere, likevel fikk jeg nerver. Jeg kunne løyet og kommet unna turen. Eller jeg kunne fortalt hva Danmark framkalte. Bilder av far på full fart oppover, i ferd med å forlate jobben og skrive flyttemelding. Adresse: Et eller annet danske slott. Lerkenborg, Lykkehafe, Rosengård ...

jeg husket uttrykket til mor når hun rev i stykker oppsigelsen, kastet slottsbrosjyrene og prøvde å banke gjennom hva som gjaldt: tre rom og kjøkken i Oslo. Lektorlønn. Banklån. Bunker med ubetalte regninger. Far bestilte nye slottsbrosjyrer og ropte at mor manglet visjoner, ville hun kanskje vært gift med en bonde som ikke så lenger enn til enden av sin egen åker?

Selvfølgelig visste Marianne om fars tilstand, at han hadde lange vanlige perioder, men at det siste tiåret hadde vært mer enn labilt, med flere innleggelser, selv om det bar en stund siden sist. Treogethalvt år, for å være nøyaktig. Marianne og jeg hadde vært sammen i to, hun hadde rukket å oppleve far i ulike faser, som forrige julaften, da han var på full fart ned, kirkeklokkene ringte julefreden inn, lukten av stekt svin la seg over landet, forventningen steg i de tusen hjem og far satt hele kvelden uten å si ett kløyva ord.

Egentlig visste jeg ikke hvilket bilde Marianne hadde av far. Flere bilder som ikke hang sammen, antagelig. Marianne er tegner, nesten-kunstner ifølge seg selv, hun lider ikke av overdreven selvtillit, men hun har et skarpt blikk. En gang sa hun: - Så rart at en mann med et så følsomt ansikt kan være så ufølsom.

Det var ikke bare rart, det var skremmende. Jeg ville ikke inn på det, ikke mer enn høyst nødvendig. Derfor tidde jeg om Danmarksnevrosen, kjørte ut fra båtdekket, ut mellom de morgenstille Fredrikshavngårdene hvor måkene satt tett på takene og videre nedover det flate landskapet. Vi kjørte gjennom bondeknoldenes og vinedrengenes jorderforbi U-bøndenes proteinhaller, en uskjønn fleskefilm flashet forbi. Utenfor fleskefabrikkene var det flat mark og vidt utsyn. Klart det ikke var noen fare. Bare å gasse på. Langt fra Norge nå. Der var en vindmølle, der var en landhandel og der var ...Hun sa det på den uredde måten sin, men jeg fikk oss ned i 90. Alt ville gå bra. I kveld kom vi kanskje til å ligge med hverandre i annen etasje over en kro, i et rom med skråtak og knirkende senger. Hun kom til å hysje og le og så gi blaffen i å hysje. Men først skulle vi til denne ornitologen som drev svalesenteret Marianne hadde sporet opp via nettet og som hun hadde besøkt en gang før. Da hadde jeg skyldt på jobben og tidsfrister, at jeg ikke kunne slippe uunna. Marianne overlevde på brødjobber, statlige brosjyrer om røyking og annet helsefarlig, men å tegne vesener med vinger var hva hun aller helst ville. Usannsynlighetens seier kunne hun si når hun var litt børst, full av forundring over at det virkelig gikk an å lette fra bakken ved hjelp av spinkle strukturer som fulgevinger. Overfor en lidenskap med såpass løft ville det vært for lusent å komme med enda en unnskyldning.

- Snart skal vi ta av ved et enormt eiketre, varslet hun.

Eiketreet dukket opp. Vi svingte gjennom et gårdstun og kjørte videre gjennom et belte med små grantrær. Som skulle ekporteres til Norge? Du grønne, glitrende tre god dag. Velkommen du som vi ser så gjerne ... Der var vi gjennom trebeltet og Marianne pekte. Foran oss lå tårnet jeg hadde hørt så mye om at det virket som om jeg allerede hadde vært der. En eldre mann sto i oppkjørselen, som om han ventet på oss, det måtte være ham. Ornitologen. Han het Axelsen. Vi parkerte og gikk ut. Axelsen kom mot oss, han minnet om en pyknikerutgave av Einstein, kledd i flekkete bukser og gammel vindjakke. Pykniker-Einstein slo ut med armen på en pompøs måte, som om han ga audiens. Det var sikkert bare jeg som oppfattet det sånn. Marianne ble omfavnet, jeg ble godtatt som vedheng.

Marianne hadde fortalt at fyren egentlig var revisor. En revisor som hadde gitt seg fascinasjonen i vold. Kanskje de tidligere regnskapskollegene kakket seg i pannen. Kanskje de var skuffet over at han hadde sviktet tallene og gått over til noe usummerbart. Jeg likte tanken på alt det usummerbare som fantes, alt som ikke gikk opp. Jeg likte den tanken veldig godt, så godt at jeg smiilte og nikket og gjorde mitt beste for å se ut som en ornitologaspirant.

Sjefsornitologen spurte hvordan reisen hadde gått, men det var ikke vanskelig å merke at det skyldtes utenpåhøflighet. Før vi rakk å blukne begynte han å dra svaledetaljer, de forskjellige fargene som eggene kunne ha, rødspettete, matte og kritthvite, de forskjellige kalle- og varselropene. Fyren var monoman, ingen tvil, jeg kjente tegnene. Han pekte opp mot et av de grå reirene.

- De siste efternølere er hos oss fremdeles, sa han.

Det lød som om det ville bli full krise når siste svale dro. Jeg så for meg himmelen svartstripete av trekkfugler på rømmen fra vinteren. Jeg fikk bildet unna og fulgte med opp en vindeltrapp, akkurat som i et fyrtårn. Vi kom inn i et rom stappfullt av avansert utstyr, kikkerter, videokameraer og dataskjermer. Og så fortsatte forelesningen: Om de ulike svalenes ruter, hvordan svalene hver vår samlet seg ved kysten av Afrika, f.eks. på strendene utenfor Alexandria, for å fly opp gjennom Europa, mil etter mil med bestemte hvileplasser, til de av dem som var født her endte ved akkurat dette tårnet midt utpå et dansk jorde.

Marianne nikket andektig.

Axelsen durte videre. Om sagnet som sa at svalen fikk navnet sitt fordi den svalet den korsfestede Kristus med de flagrende vingene og derfor ble valgt som Guds sendebud for å glede menneskene og dempe deres onde tilbøyeligheter. Videreføringen av det samme sagnet som sa at svalene varslet velstand og lykke for husene de slo seg ned ved. For ikke å snakke om den gjenstridige troen på at svalene aldri dro sørover, at de ikke var trekkfulger, men overvintret i tusenvis på bunnen av frosne innsjøer. For litt mindre enn hundre år siden skrev en professor ved universitetet i København en artikkel for å underbygge denne påstanden. Dette fortalte Axelsen med et skjevt smil, ikke på den måten som påpekte hvor mye dumt de trodde på for hundre år siden. men på den måten som antydet hvor mye dumt vi tror på i dag.

Jeg likte det skjeve smilet. Tankten på hvor mye 2000-årsovertro menneskene i 2400 kan komme til å le av. Men det var noe med den monomane stemmen som gjorde meg ubekvem. Et slags pedanteri bak pasjonen. En trang til å kategorisere naturen. Pluss det uvirkelige ved å befinne seg midt utpå et dansk jorde hos en snåling. Klart det ikke var uvirkelig. Verden er full av lommer som dette. Lommer der folk dyrker særhetene sine. Alle dedikerte virker snåle og sære. Jeg gjorde mitt beste for å lytte ordentlig. Axelsen fortalte om salanganen, den ostindiske slektningen av tårnsvalen som ikke brukte annet enn sitt eget sekret til bygging av reir. Et reir kineserne kalte frukbarhetens kurv og som de tydde til store anstrengelser for å få tak i til de afrodisiakiske suppene sine.

Jeg falt ut. Jeg så for meg Marianne i sengen. Naken. Sittende over meg. Hårbruset hennes. Brystene. Den hvite huden, så myk å ta på. Vi hadde ikke bestilt rom, på reiser likte vi det sammen, å ikke planlegge, men droppe innom et sted. Kanskje bare om noen tomer; jeg skulle ønske jeg kunne svi vekk de timene. Ornitologstemmen gikk og gikk. Den minnet for mye om en annen stemme. Jeg skjøv likheten unna. Jeg forsøkte å følge med igjen, men nå kom noe annet jeg kjente igjen. I likhet med andre som hadde viet seg til EN sak i verden førte Axelsen tydeligvis sitt private korstog. Mot empiristene, eller om han sa:

- De snevre universitetshoder.

Her kom pekefingeren fram. Hvordan kunne «de snevre universitetshoder» snakke så uproblematisk om instinkt? Var ikke instinkt kun et begrep som ble brukt til å dekke over det menneskene ikke skjønte ved andre levende vesener? For eksempel, hvis vårvindene fra Europa var for kalde ventet svalene med å trekke nordover fra Afrika. Hvis det stemte at fugler bare handlet på instinkt, hvordan kunne de da ta en kollektiv beslutning som avvek fra instinktene deres?

Axelsen så på oss. Det var tydelig hva han ville ha. Hoderystende konsolidering mot de snevre universitetshoder. Marianne gjorde så godt hun kunne, men akademikeren i meg fikk trøbbel. Selvfølgelig var skaperverket, inkludert svalenes liv og levnet, mer komplisert enn noen ante, men Axelsen fikk det til å lyde som om svaleintelligensen overgikk samtlige akademikeres. Han fortsatte ufortrødent og kjørte enda hardere på detaljer nå. Svingfjær og dekkfjær. Lokketoner og rugetid. Kanskje fyren var dønn ensom? En mann i sekstiårene som ikke tenkte på annet en svaler. Jeg lurte på om han attpåtil var homo. Bare at jeg sneiet spørsmålet var helt feil.