Ord som miljø og klima er ikke sexy. De er sekkebegreper som får journalister til å gjespe, lesere til å skrolle videre og bla om. Men etter klimasøksmålet mot staten i høst har vi fått et nytt og catchy begrep: §112.

Det var knyttet stor spenning til om miljøparagrafen gir rett til å overprøve vedtak om forvaltning av naturressurser. Ifølge dommen gjør den det. Som flere kommentatorer alt har påpekt er dette historisk i nasjonal sammenheng og åpner for søksmål på flere forvaltningsområder.

Da §112 ble revidert i 2014 ble myndighetenes plikt til å iverksette tiltak som garanterer naturens produksjonsevne og mangfold innskjerpet.

Underlig da at saksbehandlingen la fokus på at staten ikke kan iverksette tiltak i utlandet, der CO₂-utslippene fra olje og gass utvunnet hos oss vil være størst. Forskernes framlegg om worst-case-scenarier versus business-as-usual-scenariet (sistnevnte også egnet til å skremme vannet av bestemor) har ifølge dommen ingen nasjonal relevans, grunnet Norges prosentvise lave utslipp på verdensbasis. Saken, heter det, skal ikke ses i kontekst: dette gjelder 23. konsesjonsrunde og da bare letefasen – ikke utvinningsfasen. Underlig også at Greenpeace og Natur og Ungdom, som gikk til sak med kronerulling og bidrag fra vanlige folk, idømmes saksomkostningene på over en halv million kroner.