Etter Mandela

Hva skal vi gjøre etter Mandela? Spørsmålet sto i fokus for kunstnerne i et Sør-Afrika uten apartheid.

I særlig grad gjaldt dette for sørafrikanske fotokunstnere , som hadde brukt kameraet som et effektivt våpen til å dokumentere rasestatens vesen. Vi møter tre av dem på utstillingen «Rhizomes of Memory» i Henie Onstad-senteret, og trioen David Goldblatt, Santu Mofokeng og George Hallet er også samlet med gode tekster i ei bok med samme navn. Den vitner dels om en vei fra billedmessig polarisering til visuell poetisering , men markerer også viljen til å samle erindringens tråder og knytte dem til en verden utenfor det egne landets grenser.

Jakter utenlands

Rasesystemet i Afrika var basert på en kolonialistisk «nasjonsbygging», og klassifiserte menneskeverd ut fra et europeisk importert fargeskjema. Det får sørafrikaneren Santu Mofokeng til å jakte utenlands på den samme bestialitet, som bokstavelig talt gjennomsyrer jordsmonn og vannbunn ved Auschwitz. Eller han jager talende skyggebilder fra Istanbuls anonyme gatebilde, hvor kurderne må skjule sin identitet den dag i dag.

Det trenger ikke lenger de ulike religiøse gruppene, som Mofokeng så suggestivt skildrer når de nå søker å gjenopprette bånd til forfedrene og deres urgamle kultur i de sørafrikanske Motuleng-hulene.

David Goldblatt har med sin jødisk-litauiske bakgrunn kunnet følge Johannesburgs utvikling fra en «ren» hvit by, til dagens fargerike og farefulle metropol. I en stillferdig serie om butikken og hjemmet til en indisk familie som ble fordrevet fra den indre by, taler datterens stumme blikk og eiendeler som står på utsatt tid om etnisk rensing i apartheid-regi.

Goldblatt viser at de hvites herredømme satt i kroppsspråket på 60- 70-tallet, mens bankbygninger av i dag utstråler den samme makt. Med fargefilm feirer han den gryende selvbevisstheten hos svarte håndverkere, utstyrt med pensler og malingspann som blir metaforer for forandring.

Innsikt og tonalitet

I en innlevende tekst til George Hallets fotografi skriver Gavin Jantjes, at landsmannens bilder er som «en bro av iboende innsikt». Den indiskættede Hallet måtte ut av Sør-Afrika for å utvikle denne kommunikative klokskapen med kameraet, noe som framgår av hans portretter fra en fransk landsby der han levde i eksil på 80-tallet. Ut reiste også apartheidstatens jazzmusikere for å spille ut i full frihet, og innenfor den mørke tonaliteten i Hallets svart/hvitt-skala får musikkens fraseringer visuell etterklang.

Hallet har også et blinkskudd av Nelson Mandela i møte med tre begeistrete tilhengere. Det forteller egentlig alt om Mandelas karisma - selv om han står med ryggen til. Det sier også mye om Hallets fotografiske format.