Glideflukten fra metoo:

Etter metoo-vinteren, kommer våren

Den er i ferd med å sette kampanjens gjennomslag i spill, skriver Andreas Økland.

Kommentar

Det er jammen ikke så lenge siden, men for noen føles det som en mannsalder allerede. Forrige uke var det sju måneder siden de første avsløringene rundt Harvey Weinstein utløste den globale metoo-bølgen. Denne uka er det fire måneder siden det første store fallet her hjemme, da Trond Giske måtte trekke seg fra sine verv i Arbeiderpartiet.

Eller fall og fall. Etter metoo-vinteren kommer vår, og forrige uke var Giske for alvor tilbake i manesjen, som hovedtaler under 1. mai-markeringen i Verdal. De siste ukene har man også kunnet se ham bli skamrost og løftet fram på Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte og som Ap's representant i Debatten på NRK.

Verken returen til rampelyset eller timingen for den er unik. Trond Giske er ikke det første og neppe det siste «offeret» for metoo som igangsetter eget comeback. I takt med at den første bølgen rystende avsløringer har gitt seg, er debatten i gang om når det er tid for å komme tilbake i rampelyset, her hjemme og i resten av verden.

Sakte, men sikkert, starter glideflukten fra vinterens øyeåpner, hvor metoo skulle være et vendepunkt.

Metoden som brukes for å rydde veien tilbake er ikke voldsomt komplisert.

Kjernen i den er omtrent slik: Med god hjelp av dem som kjenner på savnet av gamle helter, tar man raskt, men gradvis, mer og mer plass og minner folk på hvorfor man hadde den makten man hadde før avsløringer og reaksjoner. Istedenfor å erkjenne alvorligheten i det man har gjort, bestrider man mest mulig.

Hvordan varslingssakene har blitt, og må bli, behandlet, bidrar til å forsterke effekten: De fyldigste detaljene i sakene er forbeholdt en liten krets.

Det store omfanget av saker som har kommet fram i løpet av metoo, gjør på samme tid det lettere å forsøke å relativisere enkeltsakene hver for seg.

Nøkkelen til at strategien kan lykkes, er vår berøringsangst for saker som omhandler seksuelle overtramp. I møte med den raske flyttingen av grensene for hvilke verv og oppdrag man kan inneha, blir vi tvunget til å gjenta den ubehagelige beskjeden om at man har oppført seg uakseptabelt. Det er fortsatt ikke så lett som det burde være.

På mange måter er det den samme berøringsangsten som gjorde metoo nødvendig, som nå er tilbake for å ødelegge for de langvarige konsekvensene. Derfor må den trosses, igjen og igjen. Hvis ikke, vil både reaksjonene på overtrampene, så vel som kulturendringen som skal hindre nye i framtida, brytes ned.

Metoo har vært et oppgjør med en lang rekke varianter av uakseptabel oppførsel, ikke bare kriminelle handlinger. Det har ført til at også tillitsbrudd, maktmisbruk og gråsonetilfeller har fått konsekvensene de fortjener.

Reaksjonene har kommet i form av tap av formelle tillitsverv, ansettelsesforhold og oppdrag, og uformelle posisjoner og muligheter. Begrunnelsen er gjerne at ulike retningslinjer er brutt, men disse retningslinjene er ikke der for å sikre lov og rett. De er der for å sette grensen for hva som må til for å være egnet i rollen man skal ha og ha tillit i denne.

Det er dette som også må legge premisset for veien tilbake. Den veien innebærer ikke «soning» av en straff, men å gjenvinne tillit, vise at man forstår at man har misbrukt den og at man ikke lenger vil gjøre det.

Det tar år, ikke måneder. For noen er det i det hele tatt ikke mulig. Hvor lang tid det vil ta, er vanskelig å si på forhånd. Tillit og prov på egnethet er langt vagere konsepter enn antall dager i cella. Og å inneha svært privilegerte posisjoner er noe annet enn å være en del av samfunnet. Å se hen til strafferammer og rehabilitering blir derfor skivebom.

Men skal vi ikke komme oss videre, spør mange. Kan vi ikke diskutere politikk igjen, ikke person? Jo da, men det betyr ikke at vi kan tillate oss at før og etter metoo skal ende opp som mye av det samme. Kampanjen handler nettopp om at uakseptabel oppførsel skal få konsekvenser, på tross av resterende egenskaper og meritter.

Å la konsekvensene falme allerede nå, setter hele kampanjens gjennomslag i spill. Det vil ha langt større konsekvenser enn et gjennomsnittlig stortingsvedtak.

Allerede nevnte Trond Giske sitter for eksempel helt sikkert på store mengder av politisk erfaring, klokskap og nettverk. Alt sammen svært nyttig for et Arbeiderparti som sliter. Men det hjelper ikke. Han sitter også på en bunke tillitsbrudd, som både velgerne og Arbeiderpartiet vil trenge år for å kunne tilgi og stole på at ikke vil bli gjentatt.

Giske er langt fra alene om å foreløpig mangle den nødvendige tilliten til å igjen gis makt. Klarer vi ikke sette foten ned for ham og andre gamle helter før de virkelig har vist seg tilliten verdig, står hele metoo-kampanjens gjennomslag i fare.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook