Etter Phoenix-hypen

Etter enorm popsuksess tar Phoenix et steg mot rocken, men uten de gode låtene kommer de dessverre ikke noen vei.

CD: Egentlig burde Phoenix ventet enda en stund med «It\'s Never Been Like That». To år er nærmest for knapp tid til å komme over de intense månedene i 2004, som for ettertida vil huskes som Den store, kollektive Phoenix-overdosen . Det blir meningsløst å laste bandet, de gjorde tross alt bare jobben sin - og gjorde den bra- men den våren og sommeren var virkelig «Everything Is Everything» overalt . På radio, på russebussene, på festival, på fest og på Skavlan. Og litt til.

Ny sound

Heldigvis er ikke dette noe forsøk på å lage en ny «Alphabetical», gutta gjør tvert imot det eneste riktige ved å utvikle og utvide uttrykket sitt. Bandet er tyngre og tettere enn før: på åpningslåta «Napoleon Says» går de The Strokes i næringa, men også resten av albumet drives fremover av en smule hissigere gitarer og trommer enn man har hørt fra de varsomme franskmennene tidligere.

Mangler godlåter

Likevel låter det hele umiskjennelig phoenisk, vel å merke uten låter av samme landeplagekaliber som «Everything Is Everything» eller de friske og lekne «Too Young» og «If I Ever Feel Better» fra debuten «United» (2000). Singelen «Long Distance Call» er fin nok den, men på langt nær så umiddelbart fengende at den vil ta oss med storm i sola. Det er jo ikke sånn at alle sporene trenger å bli hits, det bør de ikke, men her er låtmaterialet litt svakt og repetitivt.

For mye gjentagelse

Symptomatisk nok gjentas ordet «long» minst 74 ganger (kanskje fler, det var ikke lett å holde tellinga) på «Sometimes In The Fall» , mens Thomas Mars med dårlig diksjon fyrer av den antatte frasen «Thought I Heard A Lie» femti ganger på «Second To None» . Er det rart man blir litt lei?