Etter samlivsbruddet

Jeg oppfordrer barne- og likestillingsministeren, barneombudet, politikere, rettsvesenet, advokatforeningen, Foreningen 2 Foreldre, til å gjøre noe med den obligatoriske meklingen mellom foreldre som etter barneloven er påbudt etter et samlivsbrudd. Dette er en vits sånn som det fungerer i dag.

Sitter her igjen etter å ha vært til mekling, og tenker på fedrenes rettigheter i barnefordelingssaker. Mødrene føler det åpenbart truende at det etter hvert er økt fokus på at også fedrene har en selvsagt plass i barnas liv, på lik linje med mor. Sånn som det er nå, kan mødrene diktere barnas samvær med far etter eget forgodtbefinnende.

Fedrene har begynt å hevde sin selvsagte rett som omsorgsperson sidestilt med mor (og ikke i stedet for mor).

I barnefordeling må det være slik at far og mor deler likt på samværet med med barna etter samlivsbrudd. Dette for å sikre at barna har like mye kontakt med far som med mor. Dette er barnas selvfølgelige rettighet, og skal ikke kunne overstyres av vikarierende motiver fra den ene eller andre av foreldrene. Dersom foreldrene blir enig om at barna har best av å bo fast hos en av dem, for eksempel hos far, er det jo ingenting i veien for å avtale det seg i mellom.

Et ofte brukt argument er at det er viktig å stabilisere barna ett sted fordi det er uheldig med så mye flytting frem og tilbake. Imidlertid er barn svært tilpasningsdyktige i forhold til slike ytre faktorer. Barn er ufattelig lojale og ønsker like mye kontakt med både mor og far. Det de tar skade av er når de blir involvert i lojalitetskonflikter og intriger mellom de voksne. I de tilfeller hvor foreldrene ikke klarer å bli enige, hvor det er høyt konfliktnivå og saken går til rettsapparatet.

Man er opptatt av omsorgskapasiteten hos foreldrene, mødrene sår tvil om fedrene kan tilby barna et samvær som er fritt for fysisk og eller psykisk vold, det er et forståelig dilemma. Men frustrasjonen er nok like stor hos de fedrene som tenker det samme om samværet med mor. Sviktende omsorgskapasitet er dessverre like utbredt blant mødre som fedre. Her burde staten/lovgivende myndighet alt kommet inn i bildet og bidratt til løsninger for barnas beste. Alle skjønner imidlertid at det ikke er en enkel oppgave å rydde opp etter foreldre som svikter, derfor kan det noen ganger fattes feil avgjørelse. Man generaliserer fedrene utilbørlig og mot bedre vitende, ut fra tragiske enkelteksempler. Ikke alle fedre er barnemordere, konemishandlere eller giddelause fotballsupportere som kun ser verden gjennom bunnen av et ølglass.

Det finnes også en rekke eksempler på mødre som kynisk bruker barna for å sanksjonere og styre far, eller som byttemiddel for økonomisk vinning. Hvis fedre har minst mulig samvær med barna, så må de betale mest mulig i bidrag. Utallige fedre har sittet på familievern- og advokatkontor og forhandlet timer mot kroner. Likeså finnes det mødre som har sabotert samvær, selv etter at far er blitt tilkjent samvær etter rettslig prøving.

Det er helt bak mål at mødrene forsøker å fremstille sin unike omsorgskapasitet som en naturgitt og kjønnsbundet egenskap. I mange tilfeller velger faktisk barna etterhvert å bo hos far, når de er blitt gamle nok til å bestemme dette selv. Og det er fordi også fedrene er voksne, kjærlige, ansvarsfulle mennesker som elsker barna sine.

Etter samlivsbruddet

At man som resultat av en voksenkonflikt skal ha mindre krav på samvær med sine egne barn er ikke akseptabelt. Det heter seg så fint at advokater skal tenke på barnas beste, men gjør de det? I mange tilfeller er de kyniske og tenker kun på egen vinning, og skaper i mange tilfeller større konflikter mellom foreldrene.

Vi burde innføre en ordning der barna etter et samlivsbrudd får oppnevnt en representant som kun skal ivareta deres interesser. Med møter der foreldrene, barnas representant og en megler deltar, vil man kanskje slippe at konflikten utvikler seg og havner i rettssystemet.

Illustrasjonsfoto: SARA JOHANNESSEN, SCANPIX.
Illustrasjonsfoto: SARA JOHANNESSEN, SCANPIX. Vis mer