Etter siste time

Antikrim om suicidale lærere og virkelighetshungrige elever.

BOK: «Vi er fortsatt barn. Men det er ingenting som er barnslig på skolen lenger,» sier en av elevene i den kritikerroste debuten «Etter siste time». Forfatteren er fransk ungdomsskolelærer, i likhet med den tilsynelatende kjønnsløse, blodfattige og unnvikende jeg-personen Pierre.

Han må overta som vikar for en sjuendeklasse etter at læreren deres hoppet ut av klasseromsvinduet. Også klassens tidligere lærer begikk selvmord, samtidig som flere av elevene er blitt torturert og én antakelig myrdet.

Men dette er ikke en rå roman om en villmannsklasse i et system ute av kontroll. Tvert imot, sjuendeklassingene er mønsterelever, arbeidsomme og flinke. Likevel er det «noe» som ikke stemmer. Og det er dette «noe» Pierre utforsker i denne antikriminelle krimboka, som inneholder mange løse tråder, karakteristikker av sentrale og til dels perifere personer og mer eller mindre relevante episoder. Hvorvidt det tilfeldig slentrende er litterært bevisst - eller en smule hjelpeløst - er vanskelig å si. Men Dufosse kan skrive. Spesielt er han god til å skape en virkelighetsfølelse ut fra tørrvittige karakteristikker av typer.

«Virkeligheten. Det er det store prosjektet i livet mitt,» roper knusktørre Pierre noe overspent. Og det er nettopp forsøkene på å være autentisk som står sentral i denne boka - der lærere underviser med «død i blikket» og elevene i den skrekkfilmaktige klassen nekter å følge massen.

Det er en lengsel etter det autentiske som kanskje er tydeligst i overgangen mellom barn og «voksen». Eller sagt med et av Dufosses mange gode bilder: Hva skjer i tida fra sjetteklasse - der elevene drømmer om å bli delfinoppdrettere og huleoppdagere - til sjuendeklasse, der alle vil bli bedriftsledere.