Oslo 20110725 -  Terrorangrep mot Oslo. Rosetog ved Rådhuspladsen i Oslo. Foto: Uffe Frandsen
Oslo 20110725 - Terrorangrep mot Oslo. Rosetog ved Rådhuspladsen i Oslo. Foto: Uffe FrandsenVis mer

Etter sjokkfasen

Hva skjer med norsk politikk etter det vi har opplevd de siste dagene, spør Stein Aabø.

Norge blir aldri det samme. Eller blir vi det? Hvor lenge vil massakren på Utøya og bombingen av regjeringskvartalet prege oss? Hva blir synlige virkninger på kort og lang sikt?

Vi tumler med slike spørsmål etter sjokkbølgene fra etterkrigstidas største udåd i Norge. I overskuelig tid vil landet være i sorg.

De siste dagene har vi «alle vært AUF-ere». Innbyggerne i Norden har «alle vært nordmenn». Verden har vist solidaritet med en liten, men stolt, nasjon som er rammet i sine mest sårbare organer.

Hva har skjedd etter tidligere nasjonale rystelser? Etter finanskrisa? Regjeringen måtte takle den og iverksette tiltak som dempet virkningene på en best mulig måte. Mange mener regjeringens håndtering av denne krisa var medvirkende til at de rødgrønne vant valget i 2009.

Hva skjedde etter den andre verdenskrigen? Først en samlingsregjering ledet av Einar Gerhardsen, så Ap i rent flertall i nesten 20 år. Etter kriser har det vært stor grad av samling og konsensus. Ikke sjelden har Arbeiderpartiet, som det største partiet siden mellomkrigstida, nytt godt av det.

Hva vil skje i valgkampen nå? Jeg hørte valgforsker Bernt Aardal i radioen i går morges begrunne hvorfor Arbeiderpartiet mest sannsynlig vil oppleve en sympatibølge, og at denne vil gi seg utslag på meningsmålingene. Kanskje vil Frp gå noe tilbake, siden massemorderen har hatt en tilknytning til partiet. Det vil være sannsynlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jens Stoltenberg og regjeringen har taklet situasjonen på mesterlig vis. Statsministeren, har beholdt roen og verdigheten og vist seg som en lederskikkelse. Han behersket faktisk også kirkerommet bedre enn biskoper og prester av ymse slag under høymessen i Oslo Domkirke søndag. Han har stått som en påla, men også - i små glimt - vist sårbarhet overfor egne og andres følelser. Partiet har opptrådt med verdighet og ikke falt for fristelsen til å utnytte tragedien politisk. Partiledelsen nølte i det lengste med å anse udåden som et angrep på Arbeiderpartiet, hvilket det i høy grad var. Med 1500 siders dokumentasjon fra en drapsmann som har erkjent begge terrorangrepene, og med hans begrunnelse i gårsdagens fengslingsmøte, kan vi slå fast at dette var et forsøk på å utrydde så vel Ap-ledelsen som Ap-ungdommen.

Politikerforakt vil ha dårlige kår i den forestående valgkampen. Halvkvedet rasisme likeså. Ingen partiledere vil assosieres med noe av grumset som står å lese i drapsmannens manifest. Men vil noe være varig forandret? Politiske holdninger er seigt stoff. Velgere som har et agg mot staten, byråkratiet, skatter, avgifter, A4-løsninger, begrensninger i individenes frihet, eller mot muslimer, vil neppe bli omvendt av Stoltenbergs lederskap i krise. Men velgere som har vært utålmodige og skuffet og som har satt seg usikkert på gjerdet, kan bli påvirket. Ofte skjer de største bevegelsene på meningsmålingene slik. Sikre blir usikre. Usikre blir igjen sikre.

Hva vil skje på sikt? Kommer fellesskap igjen på moten? Lærer vi mer om nødvendigheten og verdien av samhold? Øker forståelsen for at Norge inntil denne helga er og har vært et privilegert land? Gjør det noe med den utbredte misnøyen med alt som ikke er perfekt? Forstår vi mer av behovet for samfunnets infrastruktur når den fysisk plutselig faller sammen? Styrker anerkjennelsen fra verden rundt oss vårt inntrykk av regjeringen?

Det politiske lederskap har naturligvis tatt tømmene. Alternativet ville vært et svik. Vi husker det tok tid før USAs daværende president, George W. Bush, viste seg som nasjonens leder etter terrorangrepene i 2001. Likevel nøt han i lang tid stor oppslutning og sympati fra befolkningen. Fordi landet han ledet var «under attack». (Uten sammenlikning for øvrig.)

Når en fiende angriper, slutter vi rekkene. Når noen blir rammet, står vi sammen i sorgen. Men velgerne er fortsatt sterkt uenige om hvordan samfunnet bør organiseres. Den uenigheten vil komme til uttrykk i valgkampen. Vi bør få en engasjert debatt om skatter og avgifter, om privates rolle i velferdsproduksjonen, om arbeidsmiljølovens bestemmelser, om statlig samferdselspolitikk, om skole for de flinke og de svake, om kvaliteten på eldreomsorgen, om nynorskens plass i skolen og om ekte og uekte garantier for kreftbehandling. Og aller helst også om hvilke farer som truer samfunnet mest slik at PST får samfunnets hjelp til sine framtidige trusselvurderinger.