FLERE STRØK: Når Lisa Aisato illustrerer jobber hun først fysisk med blyant, maling og blekk. Så tar hun bilder av tegningene og jobber videre med dem på tegnebrett og i Photoshop. Hun omtaler det som en kollasj med hundre lag. Foto: Geir Dokken.
FLERE STRØK: Når Lisa Aisato illustrerer jobber hun først fysisk med blyant, maling og blekk. Så tar hun bilder av tegningene og jobber videre med dem på tegnebrett og i Photoshop. Hun omtaler det som en kollasj med hundre lag. Foto: Geir Dokken.Vis mer

Illustratør Lisa Aisato står bak tegningene til årets store julehit for barn

Etter «Snøsøsteren» har Lisa Aisato fått henvendelser fra mødre som har mistet egne barn

Da Lisa Aisato gikk på kunstskole fikk hun beskjed om at hun aldri ville kunne leve av tegningene sine. Nå har Maja Lunde og Lisa Aisatos «Snøsøsteren» blitt solgt til 14 land.

Da illustratør Lisa Aisato (37) gikk på Strykejernet kunstskole spurte læreren hennes om Lisa "hadde malt og tegnet noe særlig før". Det hadde hun. 22-åringen hadde tegnet hele livet. Som barn illustrerte hun bildeløse bøker og drømte om å bli illustratør. Da læreren svarte at hun nok aldri kom til å leve av tegningene sine, fikk Aisato «et spark bak» som gjorde henne fandenivoldsk og ambisiøs. I år feirer Lisa Aisato, som blant annet illustrerer fast for Dagbladet Magasinet, tiårsjubileum som illustratør og forfatter. Maja Lundes og Lisa Aisatos «Snøsøsteren», er høstens store barnebok-snakkis, og er nå trykt opp i over 160 000 eksemplarer.

Gratulerer med gode anmeldelser og ti opplag av «Snøsøsteren», hvordan føles det?

Takk! Det føles veldig godt. «Snøsøsteren» har nok truffet en nerve hos folk, selv om den på mange måter er litt utfordrende og ikke bare en glad julebok. Den tar opp de store temaene som savn og vennskap, død og glede. Jeg er glad for at en bok med så alvorlige nære temaer kan ta sånn av.

Boka er også solgt til utlandet, og skal bli radioteater?

Nå tror jeg at boka er solgt til 14 land, men bud om to til. Den har alt kommet ut i Tyskland og Danmark. Radioteatret kommer i romjula. Jeg er kjempeglad i radioteater, det er der de flinkeste folka er, så jeg har høye forventninger. Vi har fått flere forespørsler fra teater i inn- og utland som vil sette boka opp, og telefoner fra flere filmprodusenter. Maja og jeg er overveldet, vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre dette.

Hvordan begynte samarbeidet med Maja Lunde?

Jeg fikk en mail fra Guro på Kagge forlag i oktober 2016 som lurte på om jeg ikke ville illustrere en julebok for Maja Lunde. Da svarte jeg at jeg hadde lyst, men at jeg ikke kunne før om to år. De sa at det passet fint, for Maja hadde enda ikke skrevet den ferdig. Første gang vi traff hverandre, refererte Maja til «Agnes Cecilia: en selsom historie» og «Tordivelen flyr i skumringen», av den svenske forfatteren Maria Gripe, og da ble jeg lettet, de referansene traff mer innmari i hjertet. Jeg er alltid redd for nye forfattere, men Maja var ikke skummel i det hele tatt. Boka om Agnes Cecila lagde jeg faktisk en slags tegneserieroman ut av da jeg var ti år.

Kan du huske første gang du leste «Snøsøsteren»?

Jeg ble veldig rørt, satt og grein i atelieret. Jeg har aldri illustrert en så tykk bok før, så jeg var redd. Jeg begynte med karakterene, så kom resten av seg selv, landskapet vokset ut fra dem.

Hvordan jobbet du fram hovedkarakterene, Julian og Hedvig?

Jeg lagde en del skisser på dem. Julian er ikke beskrev spesielt tydelig i boka, det står vel at han er tynn og en av de minste i klassen. Jeg har lenge hatt lyst til å lage en hovedperson med ravnsvart hår og blå øyne, jeg synes det er spennende med barn som har et sånt utseende. I det første bildet jeg lagde av Julian så ser han på deg med et sint blikk, det bildet fikk vi ikke plass til i boka, men det gjorde meg kjent med karakteren. Hedvig kom veldig fort til meg, hun beskrev Maja med rødt, krøllet hår, fregner, rød lue og kåpe og en glipe mellom fortenna.

Var det noe som var spesielt utfordrende da du illustrerte «Snøsøsteren»?

Den handler om døden og jul, og da kan det være vanskelig å ikke bli klisjéfylt. Det handler om å male det og plassere det i en kontekst som ikke blir oppbrukt. Du kan ikke bare tegne en liten fyr foran en grav for å trykke på knappene for at folk skal grine. Det må være personligheter som er varme, ekte og ærlige, selv om det er et barn foran en gravstøtte. Det har vært en vanvittig berg å bestige. Det er en tykk bok hvor jeg har lagt omtrent 80 illustrasjoner. Jeg jobbet med den fra februar til august i fjor, ved siden av to andre prosjekter, jeg jobbet 200 prosent i den perioden og over sommeren.

Du har selv to barn på seks og åtte år, har de lest boka?

De har ikke lest den enda, vi har spart den til jul og skal lese den som en julekalender. Det blir «Snøsøsteren» og sjokoladekalender fra bestefar.

Hvordan skal du snakke med dem om døden?

Jeg må se hvordan de reagerer. Da Aurora var ett år døde bestemoren hennes av kreft. Jeg tror at boka er en fin anledning til å snakke om sånne ting. Julian er veldig trist og frustrert i begynnelsen av boka. Før eller siden vil alle barn oppleve at besteforeldre eller oldeforeldre går bort. Jeg skulle gjerne hatt en sånn bok da jeg mistet en venninne da jeg var 13 år. Jeg har fått meldinger på Instagram fra to mødre som har mistet hvert sitt barn, som at det var fint å lese den for søsknene og snakke om det. Det er ikke en kjempelystig slutt, men man må være seg å leve med sorgen. Det er vondt, men sant.