SPREDT: «De islamistiske opprørerne som stakk fra Mali er spredt utover Sahel, og befinner seg i Niger, Mauritania, sør i Libya, i Tunisia», skriver artikkelforfatteren. Sahel er betegnelsen på området som strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet, fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst. Foto: Louafi Larbi / Reuters / NTB Scanpix
SPREDT: «De islamistiske opprørerne som stakk fra Mali er spredt utover Sahel, og befinner seg i Niger, Mauritania, sør i Libya, i Tunisia», skriver artikkelforfatteren. Sahel er betegnelsen på området som strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet, fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst. Foto: Louafi Larbi / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Etter terrorangrepet

Hvis vi virkelig vil hjelpe landene i Sahel med å slå tilbake de islamistiske opprørerne så trenger vi noe mer enn en militær tilnærming.

Debattinnlegg

Onsdag 16. januar 2013 ble gassanlegget i In Amenas angrepet av væpnede islamister. Tre dager seinere stormet algeriske styrker anlegget, drepte gisseltakerne og befridde brorparten av gislene. 40 gisler ble imidlertid drept, fem var norske som arbeidet for Statoil. Angrepet på In Amenas fikk massiv oppmerksomhet mens det pågikk, men hva er situasjonen i dette området i dag? Hva har skjedd med de som tok på seg ansvaret for aksjonen og hva er situasjonen i Mali og Sahel nå ett år etter angrepet på In Amenas?

De som sto bak angrepet var en broket gruppe radikale islamister fra Egypt, Niger, Mauritania, Tunisia, Mali, Algerie og Canada. Lederen var Mokhtar Belmokthar. Han kommer opprinnelig fra Algerie, men angrepet på In Amenas ble planlagt og iverksatt fra Nord-Mali. Alle gisseltakerne ble drept, men Belmokthar som ikke selv var med på aksjonen er fortsatt på frifot et sted i regionen, og tok på seg ansvaret også for to angrep i Niger 23. mai 2013 hvor 20 mennesker ble drept. Det ene mot en militærleir i Agadez, det andre mot en urangruve drevet av et fransk selskap i Arlit nord i landet.

Franske styrker jaget de islamistiske opprørerne bort fra de større byene i Nord-Mali. En FN-styrke (MINUSMA) er kommet på plass i Mali som Norge bidrar med noe mannskap til, men dette betyr ikke at islamistene er slått. Med unntak av al-Qaida i det Islamske Maghreb (AQIM) lederen Abou Zeid, har alle lederne sluppet unna og det samme gjelder brorparten av krigerne. Noen har blitt igjen i Nord-Mali. Noen langt ute i ørkenen, mens andre har funnet skjulesteder blant lokal befolkningen.

Det er flere årsaker til dette. Én er at islamistene ikke oppførte seg fullt så ille som det ofte påstås. I det kaoset som hersket skapte de en form for orden. Islamistene har derfor noen sympatisører i området, men det er også andre grunner til at deler av befolkningen beskytter dem. Det gjelder å sikre seg. Så lenge de franske styrkene fortsatt er til stede sammen med FN kan folk føle seg trygge på at islamistene ikke igjen skal få kontroll over området, men folk vet også at dette ikke vil vare. Frankrike ønsker å trekke brorparten av soldatene sine ut av Mali. MINUSMA som skulle overta var opprinnelig ment å omfatte 12000 soldater, men nå nesten et år etter at mandatet ble gitt er det ikke kommet flere enn i underkant av 6000. Det er ingen som tror at MINUSMA vil nå planlagt størrelse, og den maliske hæren er det få som har tillit til. Dette betyr at sett med lokal befolkningens øyne så er det ikke utenkelig at islamistene kan komme tilbake og da må man være forberedt på dette. En måte å gjøre dette på er å lukke øyene for at de fortsatt er til stede.

Situasjonen nord i Mali er derfor fortsatt uoversiktlig og det forekommer sporadiske angrep mot FN, den franske styrken og den maliske hæren, men i resten av landet er det blitt bedre. Mot alle odds klarte landet å gjennomføre et troverdig presidentvalg sommeren 2013 og valg til ny nasjonal forsamling i november og desember 2013. Presidentvalget ble vunnet av Ibrahim Boubacar Keita. Han har derfor fått et klart folkelige mandat, men dette er også et mandat med begrensninger. Folk stemte på Keita da han ansees som hard ovenfor Tuaregopprørerne i nord. Keitas mandat er derfor ikke å vike i forhandlingene med dem og her kan det ligge en kime til ny konflikt.

De islamistiske opprørerne som stakk fra Mali er spredt utover Sahel, og befinner seg i Niger, Mauritania, sør i Libya, i Tunisia. Noen av dem ser også på konflikten i Den sentralafrikanske republikk som en mulighet da dette er i ferd med å bli en konflikt mellom kristne og muslimer. Uansett er de spredt utover et enormt område, hvor grensene er umulig å bevokte, statene svake og lokale konflikter mange.

De som har stukket av fra Nord-Mali har derfor gode muligheter ikke bare til å stikke seg unna, men også til å skape nye allianser og kople seg til eksisterende lokale konflikter andre steder. Et slik sted er Fezzan-regionen sør i Libya. Her er det grunn til å tro at AQIM benytter de samme integrasjonsstrategiene som i Nord-Mali. De presenterer seg som hederlige handelsmenn som betaler god pris for lokale varer. De hjelper de fattigste med penger, mat og medisiner. Unge menn får mobiltelefoner og telefonkort, og gifter de seg lokalt så er det med jenter fra fattige familier. Islamistene har fortsatt penger fra tidligere aksjoner hvor de tok gisler for løsepenger, og det er grunn til å tro at 20 millioner Euro ble utbetalt når fire franskmenn som hadde sittet i fangenskap et sted i Nord-Mali ble utlevert via Niger i slutten av oktober i fjor. AQIM har derfor fortsatt en formidabel krigskasse og den brukes vel så mye til å kjøpe seg lokal innflytelse som til å anskaffe våpen og annet militært utstyr.

Verken Frankrike eller noen vil vinne en endelig seier over islamistene. De kan jages bort, men vil komme tilbake hvis det ikke gjøres noe med de grunnleggende problemene og det er at folks levekår er forringet. Klimaet er blitt mye mer varierende og dermed krevende. Tørken har alltid vært her med jevne mellomrom, men nå kommer den hyppigere og mer uberegnelig enn før. Gamle rutiner for å håndtere tørken fungerer ikke lengre. Folk får ikke hentet seg inn fra en krise før den neste inntreffer. De gamle leveveiene er derfor ikke så brukbare som før, men de har heller ikke blitt erstattet av spesielt mye annet enn å vente på hjelp som kanskje aldri kommer.

Gitt denne situasjonen, er det kanskje ikke så rart at en del blir fristet til å slutte seg til en av de mange islamistisk inspirerte opprørsgruppene i området. Hvis vi virkelig vil hjelpe landene i Sahel med å slå tilbake de islamistiske opprørerne så trenger vi noe mer enn en militær tilnærming. Vi trenger en utviklingsagenda som er folkelig basert og som faktisk hjelper dem som bor der og ikke slik det så ofte har vært før, eliten i de store byene og deres håndlangere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook