TI ÅR: Ti år har gått siden angrepet på World Trade Center. Tårnene raste. Kulturen husker. Foto: Sean Adair, Reuters
TI ÅR: Ti år har gått siden angrepet på World Trade Center. Tårnene raste. Kulturen husker. Foto: Sean Adair, ReutersVis mer

Etter terroren

11. september 2001 har satt spor i bøker, filmer, teaterstykker, tv-serier, musikk og billedkunst.

TERROR I KULTUREN: Først kom dokumentarene. Raskt fulgte kunsten.

Det gikk ikke lang tid fra World Trade Center lå i ruiner før de første kunstneriske tolkningene av angrepet var klare.

DET FINNES MANGE MÅTER å skildre terror i kulturen, men vi kan dele inn i tre hovedtendenser:

• Noen inntar det store perspektivet og forsøker å formidle hvordan samfunnet har forandret seg før, under og etter angrepene.

• Andre velger seg et personlig plan og utforsker hvordan katastrofen preger enkeltmennesker og deres liv.

• Andre igjen bruker terroren som et bakgrunnselement eller en bihistorie i en historie om noe annet, for å gi tidskoloritt eller symboltyngde.

DE BESTE klarer å si noe klokt både om enkeltmennesket og samfunnet.

For eksempel formidlet Jonathan Safran Foer en enkelt families sorg og en hel bys sjokk i sin «Ekstremt høyt & utrolig nært», som også viser hvordan barns sorg arter seg annerledes enn voksnes.

I «The Good Life» viste Jay McInerney hvordan følelsen av unntakstilstand og undergang gir mennesker en unnskyldning til å bryte sine egne regler.

I «The Guys» beskrev Anne Nelson sorg og skyldfølelse over å være blant dem som overlevde.

Neil LaBute portretterte egoisme og bedrag i «The Mercy Seat», og i «The Emperor's Children» brukte Claire Messud terrorangrepene som milepæl for en vennegjeng av newyorkere.

Før 11. september lever de overfladiske liv med overfladiske ideer om suksess og lykke. Etterpå har de fått en ny følelse av alvor. 

EN NY FØLELSE av alvor var også ventet i kulturen som helhet etter 11. september.

Spådommene sa at ironien ville forsvinne, inderligheten vinne. Katastrofefilmer og tv-vold ville vi ikke lengre ønske oss.

Det har ikke slått til. Som New York Times' ledende bokanmelder Michiko Kakutani sier det: «Den nye normalen er svært lik den gamle normalen.»

Hun mener den økonomiske tilbakegangen i USA, forskjellene mellom Bush og Obama, den sosiale medierevolusjonen og med den, en mer oppdelt og selektiv offentlighet, har preget kulturen mer de siste ti årene enn det terrorangrepene gjorde.

Hun ser også en tendens til retro-romantisering.

«Mye av kulturen etter 11. september er som en klipp-og-lim-utgave av kulturen før 11. september», skrev Kakutani i en fersk NYTimes-artikkel, der hun også erklærte at de sterkeste bøkene skrevet etter terrorangrepet er de dokumentariske.

Særlig anbefaler hun Lawrence Wrights «The Looming Tower».

KAMPEN MELLOM det gode og det onde har alltid vært mye brukt tema i kunsten. Det er lett å tro at nyere bøker, filmer og teaterstykker om det er resultater av 11. september.

Det stemmer ikke alltid. For eksempel hadde J.K. Rowling begynt å skrive sine Harry Potter-bøker allerede tidlig på 1990-tallet.

Jennifer Egans «Look at me», der en av hovedpersonene er en muslimskfødt terrorist i dekning i USA, var ferdigskrevet og ferdig trykket før angrepene - med offisiell utgivelsesdato 18. september 2001.

De første bøkene lå ute for salg da tårnene falt, og Egan var like sjokkert som alle andre.

«Jeg så bygningene falle med den samme følelsen av sjokkert mangel på forståelse som alle andre. Jeg forutså ingenting. Jeg diktet det opp», skrev hun senere i et essay om de diktede kontra de ekte terroristene.

TO KONSEKVENSER av 11. september var krig i Afghanistan og krig i Irak. Disse krigene har, på samme måte som andre kriger før dem, dannet bakteppe for mange gode og noen viktige historier.

Kathryn Bigelow lagde filmen «The Hurt Locker» og David Simon og Ed Burns tv-serien «Generation Kill», begge om amerikanske soldater og hvordan de forandrer seg i Iraks ørken. Bigelow fikk Oscar.

Donald Margulies' «Time Stands Still» om en fotografs traumer etter å ha arbeidet i krig, ble ett av Broadways sterkeste dramaer i 2010, nominert til to Tony-priser.

Mange vil også inkludere Ian McEwans «Lørdag», der demonstrasjonene mot Irak-krigen blir brukt som bakteppe for en roman om tvil, livstretthet og identitet. Romanen fikk den tradisjonsrike britiske litteraturprisen James Tait Black Prize og var også nominert til Booker.

HVORDAN VIL 22. JULI prege norske bøker, filmer, teaterstykker, plater, tv-programmer? Vil vi se de samme grunntendensene her som etter 11. september? Det er naturlig.

Angrepet på Norge kom innenfra og vil ikke føre til krig. Men de kulturelle uttrykkene kan komme til å bevege seg mer eller mindre langs de samme linjene:

Dokumentariske rekonstruksjoner i tekst, musikk og drama.

Oppdiktede fortellinger om enkeltmenneskers møte med ondskapen.

Beretninger om et samfunns reaksjon.

Vi vil også se angrepene bli brukt som bakteppe i andre historier.

DE FØRSTE DIKTENE er allerede offentliggjort.

Sangene vi samlet oss om i sommer vil fortsatt lyde. Trolig blir også nye sanger skrevet.

Allerede har NRK Drama varslet at de vil lage tv om møtet med katastrofen, og de første bøkene - i denne omgang, dokumentarer - kommer ut i løpet av høsten.

Neste år får vi kanskje lese de første romanene.

Når de kommer vil vi også få se om forfatterne har klart å trekke noe genuint norsk ut av det som skjedde 22. juli.