Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Skal dere gå allerede»

Etter tolv år kan du se denne filmen

Men «Skal dere gå allerede» føles passé.

«Skal dere gå allerede»

3 1 6

Dramakomedie

Regi:

Mona J. Hoel

Skuespillere:

Nicoline Mathilde, Raymond Lorentzen, Mattias Cantzler, Kjersti Holmen

Premieredato:

19. juni 2020

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Skal dere gå allerede»

«Sjarmerende og sår, men lavbudsjettet synes for godt»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er merkelig hvordan det som føles aller mest gammeldags, kan være det som ligger ganske nært i tid. Se på en ti år gammel papiravis, og den ser ut som en overlevning fra steinalderen.

«Skal dere gå allerede», den nye filmen fra den særegne og personlige filmskaperen Mona J. Hoel, har en svært spesiell tilblivelseshistorie: Opptakene ble gjort i 2008, så ble regissøren rammet av sykdom, og først nå er den blitt ferdigstilt og klar for norske kinoer.

Filmen er slik sett en tidsreise tilbake til en tid med tykke mobiltelefoner og tynne jenter med bare mager, men også til en visuell stil som rett og slett føles litt passé, og som muligens var det allerede for tolv år siden. Det er snakk om grove bilder, sterke mettede farger og håndholdt kameraføring, i et uttrykk så røft at det iblant minner om en studentfilm.

Søt trio

I sentrum står likevel tre mennesker som fremstår som fine og tilforlatelig levende. Elin (Nicoline Mathilde) er ikke gammel, men har rukket å skaffe seg et kriminelt rulleblad, og et isolert liv i en falleferdig leilighet den likegyldige faren hennes har skaffet.

Raymond (Raymond Lorentzen) og Mattias (Mattias Cantzler) her to forsofne malere fanget en evig småkrangel med hverandre, men som får omsorg for den skakkjørte Elin når de kommer for å pusse opp leiligheten hennes. Det blir begynnelsen på en forsåvidt søt, sår og humoristisk historie om å finne et fellesskap og en slags surrogatfamilie når den egentlige familien svikter.

Synlig lavbudsjett

Det som omgir de tre er vanskeligere å kjøpe. Elins travle mor (Kjersti Holmen) og fraværende far er nærmest parodier på tidsklemt kulde, og filmens mikroskopiske budsjett er litt for ofte litt for synlig.

Det er heroisk når filmskapere med sterk vilje går sine egne veier og lager filmer utenfor systemet, slik Hoel har gjort her. Men en av konsekvensene er at Elins tilbakeblikk på traumet i fortiden, og beslutningen om å hjelpe en annen akterutseilt ung jente, ser kunstig ut. Elin lever, men for mye ved det som omgir henne virker dødt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!