Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Etter Trillemarka

Landbruksminister gir fra seg 50 000 mål for å få fred med Miljøverndepartementet i interne regjeringsforhandlinger. Sp går dermed imot sitt primære standpunkt som var å gå for det lokale, frivillige forslaget. Det må tolkes dit at han mener at landbruksnæringen burde opptrådt mer dynamisk i forhold til de behov som springer ut av miljøpolitikken. Vern bør kunne være et landbruksprodukt på linje med melk, tømmer og hyttetomter. Men for å få i gang slike prosesser må det bygges tillit.

Det er imidlertid et stort problem at man ikke har utviklet markeder og juridiske prosedyrer for å ivareta slike behov. Problemet er at målet med miljøtiltakene ofte er diffuse og innbyrdes motstridende og gjennomføringen konfliktskapende overfor lokalbefolkningen. Det må en erkjennelse til av at en bærekraftig og god miljøpolitikk ikke kan dyrke konfliktene med de lokalsamfunn og enkeltmennesker som berøres.

Når målet er klassisk naturvern, er poenget at området tas ut av bruk og gis tilbake til naturen. Men urskog ivaretar sjelden friluftslivets behov. Når målet er biologisk mangfold, er det heller ikke gitt at vern i tradisjonell forstand tjener formålet.

Mangfold er ofte betinget av bruk. Når hensynet til klima får økende vekt, er vern i betydningen «legg området dødt» i konflikt med ønsket om redusert CO{-2}- innhold i atmosfæren. Dersom et skogområde ikke lenger skal dyrkes og høstes, oppstår det et betydelig ressursøkonomisk tap ved at samfunnet ikke lenger kan nyttiggjøre seg tømmer og energi. Det er lite påaktet at disse produktene er fornybare og CO{-2}-slukende. Når skogen i Trillemarka legges død, belastes CO{-2}-regnskapet med om lag 100 000 tonn CO{-2}eller tilsvarende en tiendedel av utslippet fra et gasskraftverk.

Dersom sterke samfunnsmessige hensyn tilsier at områder skal flyttes fra tradisjonelt landbruk til vern, offentlig infrastruktur eller andre samfunnsmessige behov, bør det offentlige opptre slik at de som rammes får en del av gevinsten ved omstillingen.

Det aller beste er om de grunneierne som rammes, kan skaffes andre arealer og lokalsamfunnene tilsvarende næringsmuligheter. Veimyndighetene har vært dyktige til å bruke slike ordninger og får det de trenger uten konflikt.

I Åmot i Hedmark har Forsvaret i forbindelse med utbyggingen av Rena Leir skaffet seg mer enn 300 km2. I dette tilfellet vedtok Stortinget at grunneierne skulle holdes skadesløse gjennom makeskifte. De norske Jordskifterettene har gode forutsetninger for å medvirke til slike løsninger og vesentlig høyere tillit enn andre offentlige organer. Det bør etableres et mer permanent opplegg for slike løsninger. Det kan skje ved at Statskog etablerer en arealbank.

Miljøvernmyndighetenes forhold til grunneierne har lett for å bli konfliktfylt. Undersøkelser viser at det er vesentlig sterkere motsetninger i Norge enn tilsvarende i Sverige. Det er dels forklart ved at hele den norske miljøbevegelsen aktivt søker konflikt med grunneierne. Dette er mest tydelig i konflikten mellom ulvevennene og sauebøndene.

Disse konfliktene er midt i kjernen av den elitedebatten som Dagbladet har dratt opp. De rurale interesser settes til side på en måte som ikke forstås og som skaper usikkerhet omkring livsgrunnlag og rettigheter til de som berøres. Det blir ikke bedre av at sentrale media bruker enkeltmennesker og mennesker som føler sitt livsgrunnlag truet til å latterliggjøre og fordreie realitetene i debatten. Dessverre ser vi også en tendens til at miljøbevegelsen bruker slike saker for å skjerpe konflikter de trenger for å få oppmerksomhet og makt.

Situasjonen i ulvesonen øst for Glomma er enda mer akutt. Der fratas grunneierne sine rettigheter uten at det ytes erstatning. Det er åpenbart bevisst konfliktmaksimering når hovedstadseliten synes å forsvare ulvereservatet øst for Glomma med at dere er så få at dere må finne dere i skaden. De regionene som påføres vern, preges av fall i folketall og inntekt. Omstillingene utvikler en tilbakegangspsykologi.

Samfunnsfaglige undersøkelser viser nå at store deler av befolkningen i verneområdene føler fremmedgjøring. Velferdsundersøkelser av psykologisk art dokumenterer frykt og mistrivsel, særlig hos kvinnene.

Når vernesakene gjøres til et spørsmål om fordeling av gevinst og tap mellom departementer, partier og ulike interessegrupper, kan faktisk og opplevd tap bli omfattende. Det er alt annet enn ønskelig at store grupper av tapere søker ekstreme utløp.

Det har vært en del av Senterpartiets forretningsidé å surfe på slik misnøye. Er partiet så behendig at det fortsatt klarer det på tross av nederlaget i Trillemarka? Nationen slo imidlertid fast at avgjørelsen var «et svik og en skamplett».

Det gjør ikke saken bedre at den norske Statsforvaltningen fra tid til annen er preget av jurister som mener at privat eiendom er en uting. Disse kretsene bruker alle muligheter til å holde erstatningsnivået til grunneierne nede. Stortinget vedtok at grunneierne som fortrenges av Rena Leir og skytefeltet, skulle få en rimelig behandling med stor vekt på makeskifte. Uprofesjonell og konfliktorientert opptreden fra Forsvarsbygg har ført til et belastende og sterkt forsinket oppgjør.

Alt tyder på at departementer som Miljødepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har kompetanse og kultur for gjennomføring av prosjekter som innebærer at store arealer skal skifte bruk og eierskap. Den fremste kompetansen på dette området finnes i Jordskifterettene, som nå er uavhengige, og Statskog som ligger under Landbruksdepartementet.

Staten bør stille sine arealer til disposisjon for makeskifte, og Statskog bør kjøpe eiendommer av private i områder hvor det offentlige har behov for arealer. Gjennom en arealbank og et nært samarbeid med jordskifterettene kan vi få et strømlinjeformet system for ivaretakelse av både nye arealbehov og de lokale næringsinteressene. Ordningen med frivillig barskogvern bør styrkes. Dersom vern eller annen omdisponering av arealer har en stor samfunnsmessig verdi, bør grunneierne og lokalsamfunnene som må vike, få sin del av gevinsten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media