OMSIDER: Etter tyv år i produksjon, med så mange uhell og snubletråder som en kan tenke seg, er Terry Gilliams «The Man Who Killed Don Quixote» omsider klar til å vises. Video: Océan Films Vis mer

Terry Gilliams «The Man Who Killed Don Quixote» avslutter filmfestivalen i Cannes:

Etter tyve år er filmskaperens hjertebarn ferdig. Var det verd det?

Dokumentaren om hvor umulig det var å gjennomføre «The Man Who Killed Don Quixote» ble ferdig før selve filmen

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Du vet den historien, den om en mann med et idealistisk prosjekt og fast vilje, som oppdager at en verden som ikke deler disse idealene stikker presise kjepper i prosjekthjulene omtrent for hver tredje meter?

Dette er på et vis historien i Miguel de Cervantes’ «Don Quijote» fra 1605, en av verdenshistoriens mest berømte romaner, der en spansk adelsmann forleser seg på ridderromaner, blir en smule mentalt forstyrret og bestemmer seg for å ri rundt i La Mancha og praktisere ridderlighet på et nærmiljø som ikke er spesielt mottagelig for store ord og oppofrende handlinger. Det kan også sies å være historien om hvordan regissør Terry Gilliams film «The Man Who Killed Don Quixote» ble til.

Filmen avslutter i dag årets filmfestival i Cannes, etter tyve år i en absurd turbulent produksjonsprosess. Da Gilliam først begynte å spille inn filmen i 2000, ble opptakene avbrutt av militærøvelser, oversvømminger og skader på settet. Misèren var så total at det ble laget en egen film om den feilede filmen, «Lost In La Mancha» fra 2002. En ny film, med en ny rollebesetning, begynte å spilles inn i 2015, men måtte igjen avbrytes på grunn av sykdom. Da filmen som nå faktisk foreligger ble spilt inn i 2017, var til enorm motstand fra filmens tidligere produsent, som så sent som i april forsøkte å gå rettens vei for å hindre filmen å bli vist.

Etter å ha lekt med forskjellige ideer, bestemte Gilliam seg til sist for å la filmen handle om en regissør i nåtiden (Adam Driver) som er besatt av å spille inn Don Quijote. I La Mancha møter han en gammel mann (Jonathan Pryce) som han castet i rollen som Don Quijote i sin egen studentfilm basert på romanen, og som er blitt sinnsforvirret og tror han faktisk er ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Nå har det seg imidlertid slik at alle som kjenner Gilliams filmer, og husker animasjonene han laget den gang han var en del av Monty Python, vet at han er en mann som gjerne legger inn nye elementer uten å ta ut andre.

Det han lager, kan fort utarte til noen ukontrollerte villniss av noen fortellinger, fulle av innfall og omveier. Dette gjør det forsåvidt lett å forstå at han er så fascinert av «Don Quijote», men som gjør filmen han endelig har fått halt i havn, ganske interessant, men både ufokusert og utmattende. Det hjelper heller ikke at han gjør bruk av en ganske forslitt filmskikkelse, nemlig den blendende vakre drømmedama som er en slags blanding av prostituert og kjæreste for en antagonistisk gangster, og som helten må befri. Denne trekanten gir filmskaperen både mulighet til å pirre med en ganske uggen for for seksualitet, skape vemmelse over det samme, og gjøre helten besatt av hvem dama egentlig tenner på og er lojal mot; i en spekulativ mix som etter hvert er blitt sjeldnere enn hva den en gang var.

Kanskje det er historien om alle kvalene ved å få laget «The Man Who Killed Don Quijote» som er og blir den mest spennende. Den handler om hva for et galmannsprosjekt det egentlig er å lage film, en hvilken som helst film; hvordan filmsett er enorme operasjoner som er prisgitt vind, vær, penger, lagånd og at de riktige folka tilfeldigvis snubler innom på rett tid. Det er hundre tusen ting som kan gå galt, og som gikk galt i akkurat denne historien. Egentlig er det utrolig at det finnes fantastiske filmer i det hele tatt. Det er verd å være bevisst på, selv om «The Man Who Killed Don Quijote» ikke nødvendigvis er en av dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook