Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Etter undertrykkelsen

Er Estland i ferd med å gå fra sovjetisering til amerikanisering? Under det første var ordet et våpen, mens det under den tiltagende vestlige dominans synes å tape sin makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange har erkjent hvordan år av undertrykking kan føde ny undertrykkelse, det være seg individuelt eller kollektivt, fra gruppe til nasjon. Estland ble i 1940 okkupert av Sovjetunionen og inkorporert i imperiet. Sovjetmakten oppførte seg totalitært repressivt. Sensur, overvåking og forfølgelse fulgte. Landet ble raskt invadert av sovjetinnbyggere med ulik bakgrunn, med det til felles at de snakket russisk og gjorde tjenester innen for det militære, partiet og administrasjonen. Det hører f.eks. med til historien at den tsjetsjenske general Dudajev en periode ledet sovjettroppene i landet. Han var forøvrig godt likt av esterne, en romslig karakter som er blitt myrdet under den russisk-tsjetsjenske krig.

Kampen mot det frie ordet ble vesentlig for okkupasjonsmakten. Det ble viktig å hindre folk i å uttrykke seg på eget språk, i aviser, skoleundervisning, i kontakt med myndighetene og i ytterste fall også på offentlige plasser. Esterne skulle stenges ute fra sitt eget symbolmiljø: språk, folklore, sanger, flagg osv. Målet var å berøve folket virkelighetsoppfatningen og deres identitet.

Fram til 1960 hadde esterne vent seg til okkupasjonsmakten, og hadde innsett at noen form for befrielse ikke ville komme vestfra. Hendelsene i Ungarn 1956 og i Tsjekkoslovakia 1968 befestet inntrykket av å leve i et jerngrep. Ved inngangen til 1960-tallet aksepterte folket til og med begrepet «Sovjetestland». Esterne tilpasset seg. Forfølgelse, fengsling og deportasjoner fulgte de som ikke gjorde det. Men noen av de som ble deportert i 1941, fikk vende hjem fra Sibir, blant disse forfatterne Artur Alliksaar og Jaan Kross.

1960-tallet ble ikke det mareritt som folk kunne frykte. En årsak var at næringslivet i Estland ikke var blitt ødelagt under den annen verdenskrig, framfor alt gjaldt dette jordbruket. Kulturlivet levde i skyggen av sensuren, og 1960-tallet ble ifølge forfatterne Toomas Liiv og Paul-Eerik Rummo et av «de gyldne tiår». Tøværet under Nikita Khrustsjov var en annen årsak.

Undertrykkelsen av ordet skjedde i de andre s.k. sovjetrepublikkene, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia osv., på to nivå, innenfor det offisielle og på torg og i hjem. Alt som skulle offentliggjøres, var her lagt inn under sensur. Men det var ikke så lett å undertrykke det estiske språket, av finsk-ugrisk opprinnelse og forskjellig fra de slaviske språkene. Innenfor den marxistiske estetikken hadde ordet en annen funksjon enn innen den estiske, og dette muliggjorde en annen form for kommunikasjon via ordet. Framfor alt var det de estiske eksilforfatterne, mange bosatt i Sverige, som utnyttet den makten som ordet ga. 1960-tallets skjønnlitteratur kom til å innta en helt annen posisjon i Estland enn i nabolandene, til og med i Norden. Gjennom eksillitteraturen kunne man unngå sovjetmakten og skape en alternativ makt, motstandens makt gjennom Ordet. Sovjetmakten stod overfor lingvistiske problem den ikke hadde kraft til å stoppe. Den totale russifisering lyktes ikke. Sovjetstaten hadde konsentrert de russiskspråklige innbyggerne i det nordøstlige Estland. Dermed ble den estiske boken et kultorgan, nærmest et ikon. Hjemmene fyltes med bøker, diktsamlinger kostet ikke mer enn en brødskive og kom i opplag på 10000- 15000, svært høye tall i en befolkning på knapt en million.

Når boken kunne få en slik posisjon, kom det også av at sovjetmakten bokførte dette som sin egen suksess. Samtidig var boken en fornektelse av sovjetokkupasjonen, «det selvstendige Estland» levde mellom ånder. Folk ville gjerne lese. Den sovjetlitteraturen som ble oversatt, var gjerne av dissidenter, og dermed ble de en alliansepartner med stor kraft og inspirasjon. Dette var opptakten til en maktkamp i Sovjetestland. Ord var blitt våpen.

De gyldne 1960-årene: bøker gikk i store opplag, lyrikkveldene i forfatterhuset i Tallinn samlet mange mennesker, og sovjetmakten tolket dette som å være i tråd med idealet, at folk var blitt åndelig framfor materielt rike. Okkupasjonen var angivelig i ferd med å lykkes.

Med Bresjnev (1964- 1982) og etterfølgerne kom omslaget. Regimet strammet til, forfatterne i de okkuperte statene ble utsatt for represalier, litteratur skrevet ute (ru. tamizdat) ble strengere overvåket, Moskva tok få sjanser. Den populære Paul-Eerik Rummo som gjennom bøkene «Dikter 1960- 67», dramaet «Askungleken» og sangtekstene i filmen «Den sista reliken» hadde fått posisjon som sentral eksilforfatter, vis(s)te hvordan ordet ikke lot seg fange av sovjetmakten og levde utenfor sensuren. Rummo ble en del av den andre makten på liknende vis som de internasjonalt kjente forfatterne Vaclav Havel og Milan Kundera i Tsjekkoslovakia. Rummo, Kross og andre hadde utviklet en annen virkelighet, et slags asyl som folket kunne leve i.

På 1970-tallet møtte Rummo o.a. store vansker. Rummos bøker ble ikke utgitt. Esterne hadde ikke utviklet systemet med hemmelig litteratur hjemme (ru. samizdat) og var mer sårbare. Russifiseringen kulminerte rundt 1980. Men sovjetmakten stod både framfor omforming, oppløsning og fall. Med oppstandelsen av den frie estiske republikken kunne man forventet en ny, selvstendig tid.

Forfatteren Toomas Liiv holdt nylig en innledning på en konferanse om Ordets makt på Biskops-Arnö der han beklaget utviklingen i hjemlandet:

«Dagens Problem i Estland är att Ordets Makt retirerar inför det engelskspråkliga Ordet och den engelskspråkliga mentaliteten.»

Paul-Eerik Rummo som sitter i Estlands parlament for det liberale partiet, forklarte meg at Estland vender seg mot vest fordi de føler seg usikre på Russland. Folket ønsker ikke en ny okkupasjon. Putins opptreden inngir neppe tillit. Ved å tiltre EU kan de bli vernet, og NATO-medlemskap kan bli et skjold. Markedsliberalismen får bli en del av prisen.

Lik i flere andre øststater har engelskspråklige produkter, fra porno og såpe til hamburgere og banker, fått fri adgang. Er det slik at den som har vært trykket under støvelen i femti år, fort kaster seg i armene på den første og beste frier? I så fall kan det koste Estlands språk, litteratur og nasjonalkarakter dyrt.

På den annen side kan det også være slik at esterne under den perverterte sovjetatmosfæren levde i en falsk tro på hva de leste. Kritikken måtte la seg påvirke av stemningen i landet, og forfatterne ble sett på som helter.

I dag, da litteraturen og ordet taper terreng, oppstår en ny situasjon som gjør at mange opplever livet som schizofrent, i valget mellom Sovjet og USA, kommunisme og kapitalisme, minnene fra Tsjekkoslovakia og Vietnam osv.

De nevnte forfatterne kan under større frihet håpe på at flere får øye på hva som er i ferd med å gå tapt. Etterpå trengs en ny litteratur, en ny opposisjon, mot markedets ideologi og religion.