Uskylden er for lengst brutt. Facebook er i dag like mye forbundet med deling av brukerdata som kan ha lagt til rette for valgmanipulasjon, som deling av bilder av vinglass i solnedgang. På forbløffende kort tid har det sosiale nettverket gått fra å være en areana som åpnet nærmest ubegrensede muligheter, til å bli en plattform med like ubegrensede utfordringer for samfunnet. Det er ikke vanskelig å slå fast at vi har vært naive.
Det definitive bruddet kom med Cambridge Analytica-skandalen, som kan ha vært med på å påvirke utfallet av det amerikanske presidentvalget. Etterpå har det vært en stri strøm av lekkasjer og avsløringer, nå sist i dag gjennom et internasjonalt journalistnettverk der blant andre Dagbladet har kunnet fortelle om hvordan selskapet skal ha lobbet svært aktivt mot ny personvernlovgivning i EU. Dokumentene bak avsløringen stammer fra 2012 og 2013. Det viser at selskapet i lang tid har vært villige til å bruke sin betydelige påvirkningskraft og sine enorme ressurser til å massere samfunnet i den retning som tjente selskapet og deres forretningsmodell. Vi er nå kommet til et punkt hvor det er viktig å spørre: hva kan vi lære av dette?
Facebook-lekkasje avslører hvordan selskapet lobbet mot personvernlov
Facebook selv forsøker også å lære. De har lovet bot og bedring, og jobber langs to akser: å forbedre muligheten til å hindre spredning av falske nyheter, noe enkelte undersøkelser viser at de faktisk har lykkes med. De har også utestengt brukere, som den profilerte og svært kontroversielle politiske aktøren/konspirasjonsteoretikeren Alex Jones. Samtidig har selskapet forsøkt å markedsføre seg med at de vil tilbake til røttene, til det som gjorde Facebook bra - å dele fine øyeblikk med vennene dine osv. Denne egenreklamen med duse farger og smektende bakgrunnsmusikk må selvsagt møtes med en stor dose kritisk distanse. Særlig med tanke på at gode gamle dager i Facebooks tilfelle vil si rundt 2012-2013, da de altså jobbet hardt for å hindre EU i å gjøre det vanskeligere for dem å bruke og dele brukerdata som de ville.
Den virkelige lærdommen ligger i erkjennelsen av makten stordata har, hvor raskt tempoet i utviklingen er og hvordan samfunnet er blitt tatt på senga når det gjelder å regulere tilgang til og bruk av disse dataene. Det er allerede skrevet troverdige dystopier (av f eks Yuval Noah Harari) om hvordan oppsamling av stordata og utvikling av maskinlæring og det man kan kalle «kunstig intelligens» vil kunne skape nye, uoverstigelige klasseskiller i samfunnet. De vil kunne gå mellom de få som nyttiggjør og beriker seg av teknologien, og de mange som blir overflødige i en automatisert framtid. Slike dystopier tar utgangspunkt i et samfunn som ikke tar tyren ved hornene. Hvis vi derimot kontrollerer ferden videre, vil det kunne være til stor nytte og glede for alle.
Noe av potensialet skisserer den hviterussiske forfatteren og teknologieksperten Evgeny Morozov i et intervju med Klassekampen i dag. Stordata kan gi bedre planlegging av kollektivtransport, infrastruktur og byutvikling såvel som velferdsstaten.
På samme måte som private aktører må pålegges begrensninger, må likevel også staten tøyles. Norge er så heldige at vi koordinerer lovgivning med EU, som er den nærmeste til å ha penset inn på en gyllen middelvei i dette landskapet - med Kina i øst der data nærmest er statlig eiendom, og USA i vest der de private selskapene har langt større spillerom. Avsløringene rundt Facebook kan ha vært akkurat det vi trengte for å våkne opp. Politikk er det muliges kunst. Enten tar man politisk grep om utviklingen, eller så tar utviklingen grep om politikken.
