Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Etter valget

VALGET I IRAK er over, og amerikanerne har begynt å tenke på hvilken linje de skal legge seg på i kampen mot terror etter Irak. Det er på høy tid å foreta en evaluering av «krigen mot terror» og se på hvilke alternativer som finnes. Bush-administrasjonen er på utkikk etter en vei ut av hengemyra i Irak. Samtidig har den begynt å slå på krigstrommene overfor Iran, Nord-Korea og andre «tyranniets utposter». Før vi går inn i noen ny krig, må vi tenke nøye gjennom grunnleggende prinsipper, lover og regler. Hvis argumentet er at vi må invadere et land fordi det styres av tyranner, må det foreligge klare bevis på at det foregår folkemord eller drap. Det er heller ikke nok å påstå at et land har masseødeleggelsesvåpen uten at det legges fram overveldende dokumentasjon. Beslutningen om å gå til krig må være den siste utvei når alle andre midler er oppbrukt.

Hvis et land først går til krig, må det gjøre sitt ytterste for å holde seg innenfor det internasjonale juridiske rammeverket. Ifølge folkeretten har land rett til selvforsvar, men det viktigste er at beslutningen om å gå til krig bygger på internasjonal enighet. Det betyr at FN må gjøre en bedre jobb og innse at organisasjonen trenger en grundig overhaling.

I tillegg til dette må en rekke pragmatiske forutsetninger være oppfylt, som at det er realistisk å regne med seier, at det foreligger en omfattende gjenoppbyggingsplan, at det er mulig å etablere demokratiske institusjoner og at det utarbeides en tidsplan for tilbaketrekningen.

HVIS AMERIKANERE vil at USA skal bli sett på som verdens ledende demokrati, må vi også insistere på at kriger som føres på våre vegne, foregår på en rettferdig måte. Krigsfanger må få sine rettigheter i henhold til Genèvekonvensjonene. Noe av det viktigste 11. september-kommisjonen har foreslått, er at regjeringens tiltak mot terror må bli gjenstand for innsyn og en mer kritisk vurdering.

Disse forutsetningene skal være med på å sikre at vi kjemper «krigen mot terror» uten å bryte menneskerettighetene. Men det trengs en mer helhetlig tenkning rundt spørsmålet om hvordan vi kan bevege oss utover denne krigsmodellen. I tida framover må vi erstatte den med en modell som bygger på «styrket rettshåndhevelse». Krig eksisterer, og må alltid være der som en mulig utvei, men en permanent krigstilstand uten utsikter til løsning er ikke en strategi noe land kan følge, eller betale prisen for. På det nasjonale plan betyr «styrket rettshåndhevelse» at man intensiverer arbeidet med å avdekke og stanse kriminell virksomhet og forfølger straffbare handlinger. I tillegg må rettshåndhevelse og etterretning samles under en felles antiterror-paraply.

PÅ DET INTERNASJONALE plan betyr dette bedre koordinering og tettere samarbeid mellom etterretningstjenestene og politietatene i de forskjellige landene. I stedet for å karakterisere terrorhandlinger som «krigsforbrytelser» bør de plasseres i kategorien «forbrytelser mot menneskeheten». Så sant det er mulig, må disse forbrytelsene følges opp av nasjonale og internasjonale politietater, domstoler og andre offentlige myndigheter. Ettersom politiet blir opplært til å respektere mistenktes rettigheter, vil denne modellen sannsynligvis resultere i færre tilfeller av overgrep. Dette vil føre oss et stykke på vei i arbeidet med å bygge opp støtte for kampen mot terror både blant moderate muslimer (deres støtte spiller en vesentlig rolle) og blant det brede lag av verdens øvrige befolkning. Innenfor et system for «multilateral rettferdighet» kan USA få lov til å spre sine idealer om et liberalt demokrati gjennom mer forsvarlige metoder enn ved å slippe krigshisserne løs. Forutsetningen er at dette systemet rustes opp og at det skjer en kursendring.

KOMMENTATORER SOM forsvarer krigen i Irak, har kalt argumentene om mindre krigføring og mer rettshåndhevelse for naive og tåpelige. De påstår at modellen som bygger på rettshåndhevelse, hørte hjemme i Clinton-perioden og er gått ut på dato. Krigsmodellen er vårt eneste håp. Det er merkelig hvordan amerikanske politiske strateger har nektet å ta lærdom av andre staters historiske erfaringer; land som har stått overfor terrortrusler i årtier, til og med århundrer, som Storbritannia. De viser til at al-Qaida er noe helt nytt, men mange sider ved organisasjonens ideologi, metoder og oppbygging har verden sett før. Nord-Irland har hatt sin del av «beinharde» psykopater som nekter å overgi seg og som drives av en religiøs og nasjonalistisk glød. Etter 1978 ble flere hundre IRA-terrorister organisert i hemmelige grupper eller celler som kunne utføre terrorhandlinger nærmest i det uendelige. IRA fikk innpass i et globalt terrornettverk som omfattet marxistiske geriljagrupper i Sør-Amerika, ETA i Spania og utenlandske regjeringer, som den libyske.

SELV BEGRENSET kjennskap til Nord-Irlands historie skulle være nok til å gi oss en pekepinn på hvordan vi ikke skal behandle terrorister. For det første var det åpenbart at antiterrorlovene var lite effektive og som regel gjorde mer skade enn gavn. Mellom 1761 og 1972 vedtok den britiske regjeringen 26 lover med det formål å bekjempe irske nasjonalister. Disse lovene omfattet tiltak som vi kjenner igjen fra den amerikanske antiterrorloven «Patriot Act», deriblant varetektsfengsling uten lov og dom og suspensjon av habeas corpus (retten til å bli framstilt for en domstol og få en begrunnelse for hvorfor man blir holdt fanget, red.anm.). På 1970-tallet førte krigsmodellen til at den britiske etterretningstjenesten tok i bruk brutale forhørsmetoder: hetter ble trukket over hodet på fangene, mistenkte ble utsatt for høye lyder, fangene ble hindret i å sove, fikk stadig ørefiker og ble sultefôret. Da denne umenneskelige og nedverdigende behandlingen til slutt (det skjer alltid) ble offentlig kjent, undergravde det legitimiteten til regjeringens antiterrorpolitikk. Det førte også til at nye grupper av IRA-sympatisører ble etablert. Den britiske regjeringens undertrykkelsespolitikk - fra massakren i Londonderry i 1972 (Bloody Sunday) til interneringen av terrormistenkte uten rettslig behandling og «skyt for å drepe»-prinsippet i 1980-åra åpnet for en flom av støtte til et mer militaristisk og marxistisk-inspirert IRA.

I likhet med amerikanerne etter 11. september, internerte britene (i sin kamp mot IRA) terrormistenkte uten å reise tiltale og stille dem for retten. Senere ble det kjent at mange uskyldige var blitt holdt i fangenskap; det samme som skjedde i Guantánamo Bay på Cuba. De britiske myndighetene oppnevnte en spesiell militærdomstol, og mange av de mistenkte ble kjent skyldige. Men de fleste ble løslatt på grunn av prosedyremessige uregelmessigheter. Det viste seg blant annet at mange tilståelser var blitt avgitt under press og tvang. Alt i alt virket den britiske regjeringens tvangstiltak mot sin hensikt, la grunnlaget for nye klagemål og mislyktes i forsøket på å stanse terrorhandlingene. Gjennom militær undertrykkelse drev britene mange moderate inn i ekstremistiske miljøer, akkurat som amerikanerne har gjort det i den muslimske verden. Det var først i 1980-åra, da den britiske regjeringen gikk fra en modell basert på «krig mot terror» til en modell som bygger på rettshåndhevelse, at den begynte å vinne kampen mot irske nasjonalistiske terrorgrupper.

VED Å VELGE en krigsmodell har Bush-administrasjonen gjort alle de feil regjeringer vanligvis gjør når de skal møte en terrortrussel. I kjølvannet av Irak-krigen er tida inne til at vi nå begynner å rette opp store, strategiske feil og forsvarer vår sikkerhet innenfor et juridisk rammeverk. Vi må bort fra «krigen mot terror» og bevege oss i retning av en modell som bygger på respekt for borgerrettigheter og menneskerettighetene, en internasjonalt koordinert rettferdighetsstrategi og en politisk visjon om å fjerne en del av årsakene til de globale spenningene som skaper grobunn for terrorisme.

Oversatt av Marit Jahreie

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media