Etter verdens undergang

Georg Johannesen skriver bedre om Georg Johannesen enn noen annen.

BOK: Når meningen er borte, danser retorikeren på bordet. Slik kunne man begynt en anmeldelse av «Nytt om Ibsen og andre essays». Men Norge trenger ikke flere Georg Johannesener. Én er mer enn vi kan makte. Ingen ville vært altfor få.

Det kan derimot slås fast at høsten 2003 sto tallmagien sterkere enn den har gjort siden renessansen. Vennen Jan Erik Vold gir ut «Px3», og Johannesen overgår ham: «Jeg skriver om 3 ganger 3 = 9 norske forfattere.» Og alt går som vanlig opp i den ene: «Jeg er den tiende selv.»

Jeg er. Johannesen er monoteistisk guddom i sitt essayistiske univers. «Nytt om Ibsen og andre essays» handler angivelig om skikkelser som Nordahl Grieg, Gunvor Hofmo, Kjartan Fløgstad, Einar Økland, Jan Erik Vold, Henrik Ibsen - og, særskilt, Ludvig Holberg. Dessuten møter man kjent georgiansk tematikk: Konsensus-Norge, krisepsykiatrien, det norske godhetsregimet, amerikansk-norsk samfunnsforskning, Gro og Oslo Ap. Og den som ønsker motgift etter et uendelig langt Hamsun-år, har her funnet sin apoteker.

Nytt om gammelt

G.K. Chesterton skriver om Dickens at man ikke må forstå hans bøker som romaner. De er bare biter av den flytende og rike substansen vi kaller Dickens. For organisk, ja. Men også her dreier det seg i mindre grad om hva Johannesens enkeltessay har å si. Det handler om samtalen essayene imellom, om meningsutvidelsen som skjer når tilsynelatende uskyldig-banale sitater gjennom stadig repetisjon vokser til å uttrykke en fenomenal dumskap. Eller når Johannesens egensitering får fram innsikt på liknende vis. Når det da ikke blir trettende og mekanisk.

Å lese Johannesen er nemlig som å gjenoppleve et déjà vu om igjen. Bokas tittel kan likevel forsvares.

Dels som en parodi på tabloid nyhetshunger, dels som et historisk fundert resonnement om den uunngåelige forskjellen som oppstår i nye kontekster: «Det er umulig for meg ikke å si noe nytt om Henrik Ibsen.» Men er det nye derfor like interessant som forrige gang?

Håpets taushet

Som vanlig finner man et overskudd både av visvas og innsikt. Som norsk epigrammatiker er mannen uovertruffen. Jeg nøyer meg med to eksempler på dagsaktuelle epigrammer fra den numerologisk sett viktige side 11: «Norsk er i 2003 ubevisst engelsk» og «Det fins i 2003 ett eneste fritt individ i hele verden: USAs president».

Og også denne gangen er det tvekamp med Hans Skjervheim. Jan Inge Sørbø har påpekt at de to har vidt forskjellige retoriske ideal: den førstes «claritas» står mot den annens «obscuritas».

Johannesen er en sjeldenhet: en polemisk mystiker, en knyttneve fra det dunkle. Mest innsiktsfull er ordgyteren kanskje når han er taus; samtidig er det da han er vanskeligst. Da snakker vi om den retoriske tausheten. Den som taler. Og som motsetter seg parafrase.

Fiendene

Til tider er denne boka så lærd at man overraskes når man støter på enstavelsesord. Andre ganger er en- og tostavelsesordene i flertall. Da skjeller Johannesen ut sine fiender. Hans univers er manikeisk. Her står gode mot onde, kjemper mot dverger (særlig synes Oslo-folk å være kortvokste). Kanskje har Johannesen alltid hatt flere fiender enn venner, men i det siste synes de førstnevntes fertilitetsrater bare å ha økt. Samtidig jaktes det utrettelig på nye forfølgere.

Nytt om Ibsen er en 1700-tallets grand tour, med Holberg som reisefelle. Og heller ikke dagens romere er hva de en gang var. Noen vil innvende at det får være måte på kulturpessimisme, endatil barbarene er verre enn før. Sikkert er det i alle fall at norske teknokrater vil etterlyse konstruktive alternativ.

Men Johannesens motspråk frir oss fra utredninger og komitéarbeid. Og takk for det. Så lenge det er utopi, er det dessuten håp. Eller, «Bitterhet er håpets seinform», som han skrev i et essay om Kiellands «Jacob».

Vrangt og rett

Et gammelt poeng kan altså bli godt som nytt. Hans Skjervheim var «alltid på same tidlause seminar med Vossakorv,» skriver Johannesen. Igjen. Selv har Johannesen hastverk. Det er alltid for seint.

Det man sitter igjen med, er at det som er normalt i Norge, er galt. På tross av og på grunn av denne diagnosen, fortjener Johannesen at vi ikke gir ham rett. Ingen skjebne ville vært tristere enn om han ble profet i eget land. Han hevder umuligheten av å reise en reell debatt i Norge. Ethvert tilløp til en sådan styrker bare den norske kardinalsynden, selvgodheten, og ender i «de eniges debatt». Skal Johannesen beholde sin autoritet, må han utdefineres.

Antakelig burde jeg holdt meg for slett til å vurdere siste nytt fra bergenskanten. Johannesen skal ha påpekt at «Ingen anstendige mennesker skriver i Dagbladet». Og det var for tretti år siden. De som vil gjøre seg kjent med hvordan hans mediesyn har utviklet seg, får lese «Nytt om Ibsen og andre essays». Jeg gjengir bare et høydepunkt: «Oslo-media har fått de klokes, men trenger også de dummes taushet.» The rest is silence.