SIKKERHETSKRAV: «Kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie», skriver Grønvold. Foto: Nasjonalmuseet
SIKKERHETSKRAV: «Kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie», skriver Grønvold. Foto: NasjonalmuseetVis mer

Etteranmeldt arkitekturkritikk

Det er blitt enkelt og uforpliktende å være arkitekturanmelder i Dagbladet.

Meninger

Det er mye humor i Mikael Godøs artikkel i Dagbladet igår. Da tenker jeg ikke på hans fikse etterlysning av en boksåpner for å få «åpnet» Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen. Snarere Godøs ufrivillige humor. For eksempel hans forslag om at man ikke bør «følge tegningene slavisk» og heller legge på en ekstra etasje.

Etter den internasjonale arkitektkonkurransen i 2010 har det vært en lang prosess med grundig behandling i Oslo kommune og så et nesten enstemmig stortingsvedtak før kulturministeren i vår kunne legge ned grunnsteinen og gravingen på tomta begynte. Det er i den situasjonen ber Godø om at man «ikke følger tegningene slavisk.» Et moderne norsk munnhell sier: «Når vedtaket er fattet begynner debatten.» Godø går lenger, han kommer med endringsforslag etter gravemaskinene har startet opp. Da skjønner man at det er blitt enkelt og uforpliktende å være arkitekturanmelder i Dagbladet.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

«Det nye Nasjonalmuseet forsyner seg grådig av byrommet», hevder Godø. Det er selvsagt en slumsete formulering. Nasjonalmuseet forsyner seg av sporområdet til Vestbanen. Men bidrar det til omgivelsene? Godø har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Han mener museet burde bygd i høyden og trukket seg innover på tomta og gitt plass til kafeer og butikker mot gatene. Da ville det blitt like banalt og uartikulert som for Olavshallen i Trondheim der konsertsalen ligger inne i et shoppingsenter. Er det riktig at kommersen og ikke de store fellesfunksjonene skal eksponeres mot omverdenen? Er det et savn at Rådhuset, Nationaltheatret, universitetsbygningene — eller Operaen — ikke er omgitt av butikker? Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven.

Godø tar feil når han tror at man må løse billett for å få adgang til kafé, bibliotek og foredragssal. Men med takterrassen er det seg annerledes. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til MOMA i New York.