Etterkrigsoppgjørets kjønnspolitiske side

DE STORE

hekseprosessenes tid var på 1500- og 1600-tallet, og resulterte i et stort antall henrettelser av kvinner for hekseri. Ifølge rettssosiologen Vilhelm Aubert ble rundt tre hundre norske trollfolk dømt til døden i perioden 1570-1700. Åtti prosent av disse var kvinner. I 1700-tallets Norden ble dødsstraff særlig praktisert overfor mord og tyveri. Lovens strengeste straff rammet ofte yngre kvinner og tjenestepiker som i desperasjon drepte sine nyfødte barn. En av de største forandringene i strafferettens nyere historie er at kvinnene i stadig større grad har falt ut av bildet som ofre for streng straff.

Den 18. februar 1876 falt bøddelens øks og delte hodet fra den vevre kroppen til giftmordersken Sofie Johannesdatter på retterstedet Kaken i Fredrikshald. Hun var den siste kvinnen som ble henrettet av den norske stat for sine forbrytelser. En rekke strafferettsreformer i siste halvdel av 1800-tallet førte til at dødsstraff i fredstid gikk ut av vår rettspleie 22. mai 1902.

Møtet med storkrigen og nazismens sivilisasjonsoppløsende verdier gjorde imidlertid at den ble gjeninnført under okkupasjonen i årene 1940-45 som straff for NS-lederne, angivere og torturister. Rundt tusen nordmenn var engasjert i tysk hemmelig tjeneste og spilte en viktig rolle i okkupasjonsmaktens bekjempelse av den norske motstandsbevegelsen. Særlig de kvinnelige agentene var farlige i denne sammenheng, nettopp fordi de kunne spille på sin kvinnelighet og fungere som lokkeduer. Deres angiverier førte ikke sjelden til tortur og død for de impliserte motstandsfolkene. Likevel ble ingen kvinner henrettet for slike forbrytelser under det norske etterkrigsoppgjøret i perioden 1945-50. Fikk denne delen av oppgjøret en kjønnspolitisk side?

GENERELT SETT BLE

kvinner mildere behandlet av rettssystemet under etterkrigsoppgjøret. Av de rundt 46 000 nordmenn som ble straffedømt for ulike former for landsforræderi etter 1945, var en tredjedel kvinner. Inntrykket styrkes ytterligere dersom vi ser på domstolenes anvendelse av lovens strengeste straff. Påtalemyndighetene la totalt ned påstand om dødsstraff overfor 96 nordmenn og kun tre av disse var kvinner. Bare i ett tilfelle tok domstolen påstanden til følge - overfor en ung kvinne funnet skyldig i alvorlige angiverier.

Hun ble født i Aurskog i 1920 utenfor ekteskap og uten kontakt med sine foreldre. Frem til 1944 livnærte hun seg som hushjelp og barnepleierske på ulike steder på Østlandet. Dette året ble hun arrestert av Gestapo for å ha hjulpet to ungdommer over grensen til Sverige. Under trussel om streng straff gikk hun med på å tjenestegjøre som betalt agent for det tyske hemmelige politi.

I løpet av sensommeren 1944 etablerte hun kontakt med en motstandsgruppe som pleide å møtes jevnlig på Møllhausens konditori i Oslo, og rapporterte alle opplysninger hun fikk om gruppens illegale aktivitet direkte til Gestapo. På bakgrunn av hennes angiverier ble seksten av gruppens medlemmer arrestert av det tyske politi i november samme år. Flere av dem ble utsatt for grov tortur og syv ble skutt i februar 1945 for deres sabotasjevirksomhet. I tillegg til dette anga hun ytterligere syv motstandsfolk, som alle fikk brutal behandling under forhør av norske og tyske politifolk.

Dommens dag kom 1. mars 1946. Aktor var klar i sin tale. Han la ned påstand om dødsstraff fordi tiltaltes handlinger viste at hun var «et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne.» Tiltaltes forsvarer ba retten om å anse henne på mildeste måte på grunn av en vanskelig barndom og at hun ble lokket inn i agenttjenesten. Fem av de syv dommerne i Eidsivating lagmannsrett sluttet seg til aktors påstand og stemte for dødsstraff, mens mindretallet tok hensyn til sakens formildende momenter og ville idømme henne fengsel i tyve år.

ETTER AT DØDSDOMMEN

var avsagt, kom imidlertid domstolen til en oppsiktsvekkende konklusjon: Den innstilte enstemmig på at hun måtte benådes til fengsel på livstid. Begrunnelsen for dette var minst like oppsiktsvekkende. Retten fant det riktig å innstille henne til benådning «da det når ordnet rettstilstand er innført og det ikke pågår kamphandlinger i landet ikke kan anses nødvendig at straffen blir fullbyrdet overfor denne tiltalte.» Nøkkelordet her er denne. Samme år ble et par mannlige angivere skutt for forbrytelser som utvilsomt var mindre alvorlige enn de denne kvinnen var funnet skyldig i. Rettens konklusjon kan derfor neppe tolkes annerledes enn at hun ble innstilt til benådning nettopp fordi hun var kvinne.

Lagmannsrettens innstilling var såpass spesiell at den ble behandlet i en ekstraordinær regjeringskonferanse noen dager senere. Justisminister Oscar Gundersen foreslo overfor regjeringen at den ga tiltaltes forsvarer «et underhåndstilsagn» om at hun ville bli benådet dersom hun godtok dødsdommen. Statsminister Einar Gerhardsen, finansminister Erik Brofoss og fiskeriminister Reidar Carlsen var dypt uenig i dette og fant det høyst betenkelig å treffe slike beslutninger. Saken måtte derfor gå videre til Høyesterett, som behandlet tiltaltes anke den 19. juni 1946.

Fire av de fem høyesterettsdommerne gikk inn for å nedsette straffen hennes til tvangsarbeid på livstid, mens dommer Ferdinand Schjelderup opptok en meget interessant dissens. Overfor et så kvalifisert tilfelle av landsforræderi som tiltalte ble funnet skyldig i var dødsstraffen den eneste «adekvate strafferettslige reaksjon.» Schjelderup kritiserte sterkt lagmannsrettens dom, og mente dens «noe kompromissartede konklusjon» måtte bero på at tiltalte var kvinne. En slik oppfatning kunne han ikke dele fordi «kvinner må like meget som menn stå fullt til ansvar for sine handlinger.» Men, tiltalte fikk altså straffen nedsatt og sonet fem og et halvt år på Bredtvedt kvinnefengsel, før hun ble løslatt i desember 1951.

OGSÅ UNDER

etterkrigsoppgjørene i Danmark og Nederland gjorde kjønnspolitiske overveielser seg gjeldende. Tydeligst kom de til uttrykk da den danske Højesteret omgjorde en dødsdom over en kvinnelig angiver til fengsel på livstid. Dommerne gjorde her klart hva de norske domstoler bare hadde antydet: «Henrettelsen af en kvinde vil formentlig i store kredse af befolkningen føles stødende [...] og henrettelsen af en kvinde for dem, der skal udføre eksekutionen vil føles så pinlig og ubehagelig, at man ikke finder, at de bør udsættes derfor.» Bare i Nederland måtte en kvinne bøte med livet foran eksekusjonspelotongens drepende skuddsalver. Det ble med den ene.

Selv om en likeverdig behandling av kvinner og menn i strafferettslig forstand synes både logisk og rettferdig, var det neppe i samsvar med gjeldende norsk rett den gang og er det trolig heller ikke nå. Da forfatteren Aksel Sandemose gjorde opp status for etterkrigsoppgjøret i 1948, konkluderte han med at dødsstraffen brøt fundamentalt med hensynet til likhet for loven, fordi det var en straff som kun rammet menn. I prinsippet var det mulig å dømme en kvinne til døden, men dette ble bare symbolsk fordi «hun blir benådet efter langt verre forbrytelser enn slike som fører menn til skafottet.» Kjønn var utvilsomt en avgjørende faktor ved grensedragningen mellom liv og død da fru Justitia talte under det norske etterkrigsoppgjøret i årene 1945-50.