«Etterlater leseren med en intens prikking i huden»

Agnar Lirhus' fjerde bok setter ord på alt det vanskelige.

IDENTIFISERER: Agnar Lirhus har skrevet en utadvendt og rastløs roman med høy gjenkjennelsesfaktor. Foto: Knut Falch / SCANPIX
IDENTIFISERER: Agnar Lirhus har skrevet en utadvendt og rastløs roman med høy gjenkjennelsesfaktor. Foto: Knut Falch / SCANPIX Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| ANMELDELSE: Du har garantert kjent på følelsen: «Jeg er et null. Jeg får det ikke til. Jeg eier ikke talent. Men det gjør vennene mine, de er smarte og flinke, de!» Det ligger i vår natur å tenke negativt om oss selv, å helgardere oss for å unngå å gå fullstendig på trynet. Forhåpentlig klarer vi å kvitte oss med de stygge tankene. Men for noen av oss tar de overhånd.

For den navnløse hovedpersonen i Agnar Lirhus' fjerde bok, får tankene konsekvenser, både for samhørigheten til andre og eget kjærlighetsliv. 

Til tross for at han blir tatt opp på Norges musikkhøgskole i klassisk gitar, og rost opp i skyene av lærerne, har han ingen høye tanker om seg selv. Snarere kjenner han en voldsom kvalme når han spiller for publikum. «Keep pressing on», synger Bob Dylan. Et lignende mantra følger vår mann. Han erkjenner at han ikke eier talent, som vennene sine - men disiplin, det har han. Og det kan han komme langt med. Han øver nådeløst, til fingertuppene blir såre og huden gusten.

Rastløst Affektlæren ble skapt i barokken, og behandlet klangens påvirkning på menneskets psyke: Spesielle musikalske grep skulle føre til bestemte emosjonelle reaksjoner hos tilhørerne, det handlet om å gi seg hen til en «eneste altoverskyggende emosjon» — men går det an å leve sånn? Hovedpersonen erkjenner at han er nødt til å være forberedt for å kunne mestre situasjonen, men hva skjer når en stiller uforberedt? «Affektlære» er en utadvendt og rastløs roman som ikke gir noen svar, men som likevel oppleves rensende. Hver setning føles like viktig: Vi dras gjennom nervøse øvinger og eksamenskonserter, men også gjennom hovedpersonens indre liv. Han forsøker å stable sammen bjelkene til det som skal bli han selv, men mangler trygghetsfølelsen, og er livredd for å mislykkes. Da er det enklere å gi seg i tide enn å risikere ydmykelsen, ikke?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer