IDENTIFISERER: Agnar Lirhus har skrevet en utadvendt og rastløs roman med høy gjenkjennelsesfaktor. Foto: Knut Falch / SCANPIX
IDENTIFISERER: Agnar Lirhus har skrevet en utadvendt og rastløs roman med høy gjenkjennelsesfaktor. Foto: Knut Falch / SCANPIXVis mer

«Etterlater leseren med en intens prikking i huden»

Agnar Lirhus' fjerde bok setter ord på alt det vanskelige.

||| ANMELDELSE: Du har garantert kjent på følelsen: «Jeg er et null. Jeg får det ikke til. Jeg eier ikke talent. Men det gjør vennene mine, de er smarte og flinke, de!» Det ligger i vår natur å tenke negativt om oss selv, å helgardere oss for å unngå å gå fullstendig på trynet. Forhåpentlig klarer vi å kvitte oss med de stygge tankene. Men for noen av oss tar de overhånd.

For den navnløse hovedpersonen i Agnar Lirhus' fjerde bok, får tankene konsekvenser, både for samhørigheten til andre og eget kjærlighetsliv. 

«Etterlater leseren med en intens prikking i huden»

Til tross for at han blir tatt opp på Norges musikkhøgskole i klassisk gitar, og rost opp i skyene av lærerne, har han ingen høye tanker om seg selv. Snarere kjenner han en voldsom kvalme når han spiller for publikum. «Keep pressing on», synger Bob Dylan. Et lignende mantra følger vår mann. Han erkjenner at han ikke eier talent, som vennene sine - men disiplin, det har han. Og det kan han komme langt med. Han øver nådeløst, til fingertuppene blir såre og huden gusten.

Rastløst
Affektlæren ble skapt i barokken, og behandlet klangens påvirkning på menneskets psyke: Spesielle musikalske grep skulle føre til bestemte emosjonelle reaksjoner hos tilhørerne, det handlet om å gi seg hen til en «eneste altoverskyggende emosjon» — men går det an å leve sånn? Hovedpersonen erkjenner at han er nødt til å være forberedt for å kunne mestre situasjonen, men hva skjer når en stiller uforberedt? «Affektlære» er en utadvendt og rastløs roman som ikke gir noen svar, men som likevel oppleves rensende. Hver setning føles like viktig: Vi dras gjennom nervøse øvinger og eksamenskonserter, men også gjennom hovedpersonens indre liv.

Han forsøker å stable sammen bjelkene til det som skal bli han selv, men mangler trygghetsfølelsen, og er livredd for å mislykkes. Da er det enklere å gi seg i tide enn å risikere ydmykelsen, ikke?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vond innsikt blunkes bort. Han er passiv og konfliktsky; helst vil han bare unnslippe, flyte på lettheten: «Noen ganger kunne han tenke at han var en av de få menneskene som er født uten å ha en eneste ting å bidra med, en av disse usynlige personene, en av folka hvis ord og setninger bare oppleves som støy av andre.»

Nummen
Agnar Lirhus er en grubler, og lar de kvasse tankene og observasjonene få manifestere seg hos romanfiguren. Han har en egen evne til å beskrive usikkerhet som gjør leseren nummen: Følelsen av at andre ser ned på deg, snakker om deg. Ubehaget i å være til stede i ens egen kropp når en er nødt til å møte konfliktene. Skal en jobbe for å bli en kreativ individualist, eller resignere, bli borte i mylderet? Å, det gjør tidvis vondt å lese denne boka. Gjenkjennelsesfaktoren er høy: Jeg tør vedde penger på at alle som leser vil kjenne en intens prikking i huden på ett eller annet tidspunkt.

Kritikeryndlingen Lirhus blir likevel sett på som en forholdsvis smal forfatter. Jeg håper denne boka vil gi ham et større publikum, nettopp fordi han klarer å sette ord på alt det som kan være så fordømt vanskelig å formulere.

Se rundt deg: Vi har alle litt av Lirhus' romanfigur i oss. Spørsmålet er bare hvor mye plass vi velger å gi ham.