Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Frank Aarebrot:

Etterlater seg et gapende hull i norsk offentlighet

Ja-mannen.

Kommentar

En gang fortalte Frank Aarebrot meg om da han skulle feire bryllupsdag med kona, og hun hadde insistert på at det skulle skje flest mulig tidssoner unna. Nettopp fordi hun ville være sammen med ham på dagtid, uten kimende telefoner, mens det var natt hjemme. Jeg husker ikke lenger hvilken store nyhetshendelse som skjedde akkurat da. Men jeg husker professorens fornøyde mine og kneggende latter da han fortalte at reisen hadde endt med at han hadde sittet i telefonen hele natta mens kona sov.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har instruert journalister om å ringe Aarebrot, særlig tett på deadline når de trengte en ekspertuttalelse og et friskt sitat til å toppe saken sin med. Artiklene handlet gjerne om siste meningsmåling, om valg, norske partier og om demokratiet. Men langt fra bare det. Den rappkjefta valgforskeren uttalte seg villig om det meste – også så langt utenfor eget fagområde at det til enhver tid fantes noen i redaksjonen som mente vi heller burde ringe noen andre. Likevel ringte vi, igjen og igjen. Han var alltid parat til å gi en kjapp analyse og sin sterke mening. Journalistene elsket Frank Aarebrot, og jammen var han glad i oss også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Ja,» sa Aarebrot. Alltid og til alt; intervjuer, pub-debatter, forelesninger, seminarer og samtaler med studenter. Norske journalister har mistet vårt sikreste kort, når han nå har gått over i historien. Akademia har mistet sin kanskje fremste formidler, som trakk fulle hus til hver forelesning – enten den ble sendt på tv eller var reservert bergensstudentene i sammenliknende politikk.

STORTINGSVALGET 2013: Valgforsker Frank Aarebrot i Dagbladets valgbod, artikkelforfatter Martine Aurdal til venstre. Foto: Ralf Lofstad / Dagbladet
STORTINGSVALGET 2013: Valgforsker Frank Aarebrot i Dagbladets valgbod, artikkelforfatter Martine Aurdal til venstre. Foto: Ralf Lofstad / Dagbladet Vis mer

Og de av oss som har vært så heldige å tilbringe seine timer med professoren, har mistet en av våre morsomste samtalepartnere. Et tilsynelatende uendelig antall anekdoter fylte historien og analysene med liv, gode poenger og argumentativ kraft. Engasjementet gjorde enhver diskusjon livlig. Og intellektet gjorde at de av oss som liker slikt, fikk diskutere definisjoner på nye skillelinjer i politikken med like stor intensitet og uenighet, hver eneste gang.

Hauger av papirer, bøker og fulle askebegre skal ha dominert Jean-Paul Sartres kontor, første gang Simone de Beauvoir møtte ham. Sartre skal ha begrunnet rotet med prioritering, han hadde satt seg fore å bli den som visste mest om det meste her i verden. Da kunne han ikke bruke tida på å rydde. De to levde livet på hotell.

Frank Aarebrot har offentlig benektet at det en gang ble funnet en forsvunnet sykkel under rotet på hans kontor, men også han prioriterte strengt. Da han i sommer ble portrettert i Dagbladet Magasinet, sa dattera hans til journalisten at hun var bekymret for helsa hans.

«Din datter mener hjernen din har skilt lag med kroppen, at du lever bare ut fra hjernen og gir blanke i fysikken,» står det i intervjuet. Frank Aarebrot kjente seg igjen. Men han var ikke bekymret.

«Livet er livet, døden er døden,» svarte Aarebrot. Han erklærte seg selv som lykkelig. De siste dagene på Haukeland sykehus leste kona opp alt om valget fra avisene for ham.

Valgnatta forrige stortingsvalg ble en fest med professoren i sofaen vår i Dagbladets valgbod. Allerede i dag savner vi hans kunnskapsrike kommentarer om valget. Vi må klare oss uten. Frank Aarebrot etterlater seg et gapende hull i norsk offentlighet.