Etterlengtet smågodt

Endelig!

CD: Ghostface (Dennis Coles) har tydeligvis tatt privattimer i markedsføring siden han ga ut «Bulletproof Wallets» i 2001. I flere måneder har han pirret fansen ved å gi ut strålende - men uoffisielle - remikser. Resultatet er at hans fjerde soloalbum er den mest etterlengtede utgivelsen fra et Wu-Tang-medlem på lang, lang tid.

Og det har vært grunn til å glede seg. Ghostface har nemlig en helt egen teft når det gjelder verbale avleveringer. «The Pretty Toney Album» er variert som en pose smågodt. Albumet flommer over av intrikate tekster og glassklar produksjon. Hvem bryr seg egentlig om interne stridigheter i Wu-Tang Clan, når Ghostface helt åpenbart klarer seg utmerket på egen hånd?

Som en rappens Fred Astaire spaserer han elegant fra spor til spor. På «Holla» kommer overlevelsesinstinktet til syne over The Delfonics nydelige «La La Means I Love You». Sammen med Esther Williams og klubbklassikeren «Last Night Changed It All» er han på «Last Night» rene telefonterroristen.

For hjemme hos Pretty Toney er det både damer og drama. Med en boombox med RZA-beats på skuldra spurter han og Jadakiss fra politiet på heftige «Run» . Sammen med den ellers ganske eksplisitte Jackie-O diskuterer han på «Tooken Back» om det kanskje er på tide å gi forholdet en ny sjanse. Selv om han begynner med et avvisende «That could never happen, I'm sorry/ No disrespect, but you a psycho, honey» , kan Jackie-O være en ganske overbevisende dame.

Og Ghostface er så absolutt en fyr som kan innrømme at han har tatt feil.