SAKPROSA: Noen bøker trekkes tilbake for å unngå rettssak, nå sist toppblogger Annijors «Bare en natt til».
SAKPROSA: Noen bøker trekkes tilbake for å unngå rettssak, nå sist toppblogger Annijors «Bare en natt til».Vis mer

Etikk i forlagsbransjen

Etterlyser etikk for «true crime»-bøker og virkelighetsnære romaner

Forlag og forfattere får større frihet dersom de kjenner sitt handlingsrom

Kommentar

Spørsmålene om litterær etikk blir stadig reist, både som en følge av trenden med virkelighetsnære romaner og «true crime»-bølgen i sakprosaen. I det nye nummeret av Prosa, som utkommer denne uka, har Simen Sætre et lengre essay der han tar opp problematiske sider ved forlagenes praksis. Han skriver både ut fra egne erfaringer som journalist og som forfatter av bøker om Fjordmannen, uteligger Hugo og en afghansk tolk.

Sætre viser hvordan flere nye sakprosabøker har et ensidig perspektiv og framstår som forsvarsskrifter for en av partene i en konflikt. Bøkene om Baneheia-drapene, politimann Jensen-saken og anorektiske Angelica er eksempler på slike. Når motparten ikke får samtidig tilsvar til sterke påstander, slik man normalt får i ei avis, blir framstillingen farlig skjev. Tette forhold mellom forfatter og kilde er lunefulle, særlig når de ikke tematiseres i bøkene.

Vi vet lite om hvordan forlagene takler de etiske dilemmaene de stadig støter på. Bransjen har ikke noe tydelig rammeverk slik pressen har med Vær varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Noen få bøker er stanset i retten. Ingeborg Moræus Hanssens «Brent av dragen» ble dømt for ærekrenkelser. Noen bøker trekkes tilbake for å unngå rettssak, nå sist Annijors «Bare en natt til». Problemet er at slike saker ikke resulterer i rettesnorer for seinere utgivelser. Hvem husker hva dommen og frifinnelsen i saken mellom Åsne Seierstad og bokhandleren i Kabul bygget på?

«Onkel Gunnar», Knausgårds nemesis, rykket nylig ut i Klassekampen med et kraftig angrep på tidligere Oktober-sjef Geir Berdahl. Nettopp forlagets interne diskusjoner om etikken i Knausgårds kamp, stiller Gunnar spørsmål ved. Berdahls forsikringer om at alt foregikk på en fornuftig og gjennomtenkt måte, blir plukket fra hverandre. Gunnar beskriver et kaos av panikk og tilfeldigheter som altså førte til sterke reaksjoner og endringer i boka.

Taperne i dette landskapet er det Sætre kaller «tredjepersonene», altså dem som omtales av forfattere som kanskje har et litt for tett forhold til seg selv, eller én bestemt hovedperson. Et grelt eksempel på en boks behandling av en tredjeperson, er ifølge Sætre den andre dømte i Baneheia-saken – han som ikke krever gjenopptakelse. I boka blir han spekulativt framstilt som en grotesk morder, uten selv å komme til orde.

Sætre ønsker seg ikke noen Vær varsom-plakat for sakprosaen. Det han vil, er at forlagene skal være åpne om hvordan de foretar sine etiske vurderinger. Men hvordan skal de være det, og er det nok? For å komme videre trengs det en uavhengig instans som kan ta imot klager, diskutere åpent og komme til kjennelser som med tiden vil utgjøre et korpus til bruk i seinere tvilstilfeller. Trygghet om etikken vil gi sakprosaen mulighet til å bli tøffere, klarere, mer utfordrende. Selv ikke forfattere er alene i verden.