OVERFLØDIG: SYlvi Listhaugs forslag til ekstraordinære fullakter er allerede dekket iav dagens lovverk, og dermed overflødige, skriver artikkelforfatteren.
OVERFLØDIG: SYlvi Listhaugs forslag til ekstraordinære fullakter er allerede dekket iav dagens lovverk, og dermed overflødige, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Etterlyser fullmakter hun allerede har

Da justisminister Listhaug skulle begrunne behovet for å innføre ekstraordinære fullmakter, pekte hun på eksempler hvor dette unntaksbehovet allerede er forsvarlig ivaretatt innenfor dagens lovverk.

Meninger

Regjeringen har tidligere i vinter fått kraftig kritikk fra mange hold for beslutningen om å sette ned et utvalg som skal vurdere om dagens beredskapslovgivning bør utvides, slik at regjeringen får mulighet til å midlertidig å gjøre unntak fra lovgivning eller suspendere ellers lovpålagte rettigheter - ikke bare i krig og lignende ekstremsituasjoner, men også i andre (og noe mindre alvorlige) krisesituasjoner. Eksemplene som nevnes i mandatet er den store tilstrømningen av asylsøkere i 2015, samt «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

Kritikerne advarer om at det å gi regjeringen slike fullmakter til å omgå Stortinget som lovgivende myndighet, er et brudd med Grunnlovens grunnleggende maktfordelingsprinsipp og bør forbeholdes de aller mest ekstraordinære situasjoner som truer hele samfunnsstrukturen, og ikke den typen 'mindre' kriser som det her er snakk om.

Til dette har Justisdepartementet svart at de slett ikke har forhåndskonkludert om hvorvidt en slik generell sektorgripende fullmakt er berettiget eller nødvendig - de har kun satt ned et utvalg til å vurdere spørsmålet, og det kan godt hende at konklusjonen blir at behovet ikke er tilstede, eller bør ivaretas på andre måter. Det pekes også på at utvalgets mandat uttrykkelig slår fast at disse fullmaktene uansett ikke vil kunne bevege seg utenfor rammene av «Grunnloven eller internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statsministeren bidro også selv i debatten med å skrive på Twitter at utvalget skal se på «litt bredere sivile kriser, men som kan skape tidsproblem». Dette avstedkom et skriftlig spørsmål fra Hadia Tajik om hva slags konkrete "bredere sivile kriser" som ikke kan håndteres med dagens lovverk, og et relativt utfyllende svar fra justis- og beredskapsminister Listhaug.

Listhaug starter med å ramse opp de samme eksemplene på "sivile kriser" som var nevnt i mandatet allerede. Deretter viser hun til det behovet for unntaksbestemmelser fra plan- og bygningsloven som oppsto i forbindelse med asylkrisen i 2015, og der Stortinget allerede har bedt regjeringen utarbeide justeringer i denne konkrete loven.

Men beredskapslovutvalgets arbeid skal favne langt bredere enn dette, og Listhaug beskriver derfor i tillegg tre andre tenkte eksempler på mulige krisesituasjoner der de ordinære lovbestemmelsene ikke vil kunne oppfylles, som begrunnelse for at man kan trenge mer overordnede og vidtrekkende fullmakter for å kunne midlertidig fravike slike bestemmelser.

Men ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at alle disse tre eksemplene gjelder situasjoner der lovverket allerede inneholder mekanismer for å håndtere ekstraordinære omstendigheter, slik at det er veldig vanskelig å skjønne hva slags ytterligere fullmakter regjeringen skulle ha behov for.

I sitt første eksempel viser Listhaug til regnskapslovens tidsfrister for innsending av årsregnskap m.m. til Regnskapsregisteret (med tilhørende forsinkelsesgebyr dersom dette ikke overholdes), og at det kan være behov for en unntakshjemmel for å unngå at bedrifter pålegges dette gebyret i krisesituasjoner (f.eks. med «omfattende sammenbrudd i IKT-systemer») der det er umulig å overholde denne fristen.

Hun nevner imidlertid ingenting om at hvis vi leser bare litt lenger ned i samme paragraf, så oppdager vi at Regnskapsregisteret har adgang til å «helt eller delvis ettergi forsinkelsesgebyret, dersom det blir gjort sannsynlig at innsendingsplikten ikke er overholdt som følge av forhold utenfor den regnskapspliktiges kontroll eller dersom særlige rimelighetsgrunner tilsier det».

Lovverket har altså helt konkret lagt opp til at i nettopp slike kriser som Listhaug beskriver (som altså skal være alvorlige nok til at særskilte beredskapsfullmakter vil slå inn, og hvor regjeringen/departementet formodentlig har kommet med opptil flere kunngjøringer om krisen og hvordan folk skal forholde seg), så vil bedriftene (rimeligvis) slippe å ilegges forsinkelsesgebyr.

I sitt neste eksempel vender Listhaug tilbake til en tenkt situasjon med sterk tilstrømning av asylsøkere, og advarer mot at hvis veldig mange av dem plasseres på samme sted, så kan det bli umulig å oppfylle pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c om alles rett til fastlege. Listhaug skisserer deretter mulige alternative løsninger man kan måtte ty til midlertidig for å opprettholde retten til forsvarlige helsetjenester, og skriver at «En slik modifikasjon av måten kommunen oppfyller sine plikter, og måten den enkelte pasient får sine rettigheter oppfylt på, er det i dag neppe hjemmel for.»

Men nok en gang nevner hun ingenting om at samme paragraf fastslår at disse rettighetene «gjelder ikke i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert». Og når vi nøster oss videre til fastlegeforskriftens § 37, står det svart på hvitt at Fylkesmannen har myndighet til å midlertidig suspendere enkeltkommuners plikt til å ha fastlegeordning, «dersom det er forsøkt å finne lokale løsninger og det er grunn til å tro at kommunen vil være ute av stand til å oppfylle sin plikt over en periode på minst tre måneder». Dernest skal Fylkesmannen «tilse at kommunens plan for allmennlegetjeneste i suspensjonsperioden ivaretar løsning av kommunens øvrige pålagte oppgaver» - formodentlig gjennom nettopp den typen løsninger som Listhaug skisserer.

I sitt tredje eksempel viser Listhaug til forvaltningslovens § 34 tredje ledd om at melding om endring av et påklagd vedtak til skade for klageren, må sendes innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen. Hun skisserer deretter en tenkt krise (f.eks. med sammenbrudd i tele- og datanett) der alle tilgjengelige ressurser hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) må rettes inn mot krisen; og mener at når de derfor ikke har kapasitet til å behandle ikke-akutte klagesaker, så behøves det en hjemmel for å forlenge/tilsidesette denne fristen.

I dette tilfellet er det korrekt som Listhaug skriver at det i utgangspunktet ikke fins noen muligheter til å utsette denne fristen. Men (som Listhaug uttrykkelig beskriver): Denne fristen gjelder utelukkende for avgjørelser der klageinstansen endrer vedtaket til skade for klageren. Dersom en klage blir liggende over 3-måneders-fristen, vil klageinstansen fortsatt stå fritt til å enten a) opprettholde det påklagede vedtaket uendret, eller b) oppheve eller endre det til klagerens fordel.

Det verste tenkelige scenariet sett fra statens side i en slik situasjon, vil altså være at Samferdselsdepartementet ikke kan endre vedtaket slik at klageren kommer enda dårligere ut, men bare må la det bli stående slik Nkom i utgangspunktet konkluderte (og slik det ville blitt stående dersom klageren ikke hadde klaget til å begynne med). Det er ekstremt vanskelig å se hvordan et slikt utfall skulle være så alvorlig/problematisk at dette kan være med på å berettige behovet for en ekstraordinær sektorovergripende beredskapsfullmakt.

Jeg har i utgangspunktet vært blant dem som har vært nogenlunde sympatisk innstilt til regjeringens argumentasjon om at utvalget bare skal utrede saken og gi et godt grunnlag for en fornuftig politisk beslutning; og i hvert fall holdt åpen muligheten for at når mandatet er utformet på en betenkelig vidtrekkende måte, så har det vært mer som et arbeidsuhell å regne og ikke et uttrykk for planer om å tilrane seg urimelig makt på bekostning av Stortinget.

Og jeg har også en viss forståelse for argumentet om at dersom det er veldig mange ulike lover hvor det kan oppstå behov for unntak i krisesituasjoner, så må man vurdere om det er nødvendig med en generell fullmakt for å kunne håndtere disse tilfellene. Det vil fortsatt være veldig god grunn til å være skeptisk til om det overhodet vil være mulig å avgrense en slik generell bestemmelse slik at den ikke kan trekkes for langt og benyttes til sterkt betenkelige formål, men man kan i hvert fall si at man ønsker å utrede muligheten for en slik løsning (bl.a. pga. risikoen for at man overser noen relevante punkter og ikke oppdager dem før man står midt oppi en krise).

Men dersom man skal gå til det skritt å nedsette et regjeringsoppnevnt utvalg som skal gå gjennom dette spørsmålet i nitid detalj, så burde det være en åpenbar forutsetning at man først klarer å identifisere i hvert fall noen enkeltpunkter der dagens lovverk fremstår utilstrekkelig for å kunne håndtere en krise!

Istedenfor har man altså her valgt å legge frem tre eksempler som ikke bare fremstår som relativt trivielle i denne sammenhengen, men hvor dagens lovverk dessuten allerede tar høyde for slike unntaksituasjoner og inneholder mekanismer for å håndtere dette. Og selv på direkte og spesifikke spørsmål fra meg om hva man egentlig mener at er mangelfullt med dagens lovverk på disse områdene, har ikke Justisdepartementet noe bedre svar å komme med enn et ekstremt svevende og ullent utsagn om at «De ulike lovhjemlene som det vises til, er ikke skrevet særlig med sikte på ekstraordinære krisesituasjoner, og de kan inneholde begrensninger, enten i form av vilkår for bruken eller hvilke virkninger de utløser, som gjør at de ikke uten videre er tilpasset den typen situasjoner som utvalget skal vurdere».

Snarere enn å underbygge behovet for nye fullmakter, utgjør Listhaugs eksempler tvert i mot en indikasjon på det stikk motsatte: At de som har utformet lovverket vårt, jevnt over har vært såpass kompetente og fremsynte at de har tenkt på at det kan oppstå ulike situasjoner der 'hverdagens' bestemmelser ikke kan oppfylles fullt ut, og derfor har bygget inn unntaksbestemmelser i den enkelte paragraf for å kunne håndtere slike situasjoner på en adekvat og forsvarlig måte.

Og når ansvarlig statsråd og hele hennes apparat tvert imot ikke klarer å hoste opp noe bedre enn dette for å underbygge sin avgjørelse om å nedsette dette utvalget, så må være lov å stille store spørsmål ved om man overhodet har det gjort det nødvendige forarbeidet og identifisert det nødvendige behovet som bør ligge til grunn før man igangsetter en slik prosess.

En noe mer detaljert versjon av artikkelen er publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook