Etterlyst: 100 millioner kvinner

Hvis du noengang skulle forville deg til Usilampatti taluk (distrikt) langt sør i India, har jeg et lite forslag: Stikk innom en av barneskolene i distriktet og tell jentene i skolegården. Jeg lover deg en lett jobb, for jeg har selv vært der. Hvor er det blitt av jentene? Enten svetter de hjemme bak husveggene av jord og leire - eller så er de drept. Drept?

Usilampatti ligger noen mil vest for den hellige byen Madurai. Men stedets mange templer og skytshelgener har ikke kunnet redde jentebarna, som ofres i høyt tempo både før og etter fødselen. Med sin sans for treffende overskrifter har magasinet India Today utropt Usilampatti til «Indias dødsmark». Slett ikke ufortjent, men egentlig er hele det indiske subkontinentet en dødsmark - for jentebarna. Statistikken viser nemlig at kvinnenes andel av befolkningen i India, Pakistan og Bangladesh synker for hvert år. Ikke minst i India, der gamle tradisjoner og moderne teknologi har dannet en ytterst uhellig allianse mot de ufødte jentebarna.

I et såkalt normalsamfunn skal det fødes litt flere gutter enn jenter (106:100). Naturen har åpenbart villet det slik fordi menn stort sett har lavere levealder enn kvinner. Dermed utliknes differansen i det virkelige liv. Men i India fødes langt flere gutter enn jenter. Samtidig tilbys kvinnene dårligere levevilkår enn menn, slik at gapet i aldersgruppen 0- 15 år har økt til 116:100.

Kvinnene har aldri hatt det lett i India. Ifølge hinduistisk tradisjon er det sønnen som skal tenne foreldrenes likbål. Bare hans nærvær og deltakelse gjør overgangen til det hinsidige tilnærmet smertefri. Dessuten har sønnen større og sterkere muskler enn datteren. Han kan arbeide hardere og få mer ut av jorda. Og ikke minst: Når sønnen gifter seg, overdynges han av medgift. I noen tilfeller blir han rik over natten. Tilbake sitter svigerfamilien, utarmet og ribbet til skinnet. Ved inngangen til det nye årtusen går det et spøkelse over India: medgiftsspøkelset. I Usilampatti taluk hilses hvert eneste nyfødt jentebarn med tårer og jammer. Kvinnene samler seg i grupper og kondolerer hverandre. Tenk på medgiften!

Bøndene i Usilampatti tjener sjelden mer enn 2000 kroner i året. Men medgiften kan beløpe seg til det tidobbelte. De uheldigste blir gjeldsslaver for livet, og det til tross for at indisk lov forbyr praksisen med medgift. Den såkalte Dowry Prohibition Act (Loven om forbud mot medgift) ble vedtatt så tidlig som i 1961, men hva betyr en lov i et land med lange tradisjoner og en befolkning hvor halvparten av innbyggerne er analfabeter? Ingenting. Av Indias mange sovende lover har ingen sovet bedre enn denne. Millioner av indere - ikke minst de fattigste - betaler uhyrlige summer i medgift hvert eneste år, uten at rettsapparatet finner grunn til å gripe inn.

Medgiftsspøkelset har vært spesielt aktivt det siste tiåret. Siden 1991, da regjeringen innledet sitt økonomiske liberaliseringsprogram, har den indiske forbruksvareindustrien eksplodert. Middelklassen har vokst fra 100 til 280 millioner mennesker - kravene og forventningene likeså. Fattigmannsmedgift duger ikke lenger. 1990-årene har brakt «Maruti-bryllupene» på moten. Maruti er Indias største bilprodusent. På 1950-tallet holdt det med en sykkel, en radio eller ei ku, senere kom scooteren, TV-apparatet og videospilleren - men nå roper svigerfamilien på en Maruti. De grådigste vil ha enda mer. Under slike forhold blir jentebarna en forbannelse.

Situasjonen i Kina er enda mer alarmerende: I januar kunngjorde Det kinesiske vitenskapsakademiet at gapet mellom menn og kvinner er økt til 120:100. Det vil si at Kina har seks menn for hver femte kvinne. «I praksis betyr dette at 111 millioner kinesiske menn vil forbli ugifte,» konkluderer vitenskapsakademiets månedsblad. Så sent som i 1990 ble differansen oppgitt til 113:100. Bak denne utviklingen ligger en katastrofe av ufattelige dimensjoner. I tur og orden har hundrevis (hvis ikke tusenvis) av vestlige politikere oppsøkt Kina for å protestere mot fengslingen av et lite antall opposisjonelle. Prisverdig. Men hvem av dem har lagt inn et godt ord for jentebarna?

Avisen Ungdommens Dagblad byr på en beslektet nyhet: 97,5 prosent av abortene i dagens Kina rammer jentefostrene. Guttebarna går fri. Nesten.

Også i Kina har sønnene tradisjonelt stått høyere i kurs enn døtrene, og gamle Konfusius uttalte for 2500 år siden at det var en foreldreplikt å sette en sønn til verden. Men når regjeringen tillater foreldrene å sette bare ett barn til verden, hva da? Da har vi et problem. I dag - 20 år etter at regjeringen innledet sin ettbarnspolitikk - drømmer millioner av nygifte kinesiske foreldrepar om å få et guttebarn. Så tidlig som i 1984 var situasjonen for jentebarna blitt så kritisk at daværende statsminister Zhao Ziyang fant grunn til å ta opp problemet i sin årlige rapport til nasjonalforsamlingen. Men debatten som fulgte, var lavmælt og spak - og etter kort tid døde den helt.

Den kinesiske ettbarnspolitikken vil, med visse modifikasjoner, bestå til langt inn i det neste århundre. Og: Den nye teknologien som gjør det mulig å fastslå fosterets kjønn, vil bestå for evig og alltid. I både Kina og India er ultralyd og «scanning» blitt god business. Leger og kvakksalvere saumfarer både bygd og by på jakt etter jentefostere, rupier og yuan. «Mange av våre landsbyer er fremdeles uten skoler,» skriver Times of India. «Men kvakksalverne og deres scanningapparater finnes over alt!» Både indisk og kinesisk lov sier at ultralyd bare skal brukes til å oppdage eventuelle misdannelser hos fosteret, og ikke under noen omstendighet skal helsepersonellet røpe barnets kjønn. Men i en verden full av bestikkelser har paragrafene liten makt. Erfaringene fra de siste to tiårene viser at selv de fattigste er villige til å betale betydelige beløp for å forhindre den store katastrofen: en jentefødsel.

«Betal 1500 rupier i dag i stedet for 150 000 rupier i morgen!» lød teksten på skiltet utenfor mødreklinikken i Madurai. De 150 000 rupiene var åpenbart en påminnelse om den framtidige medgiften. I det smale smuget som førte til resepsjonen, sto gravide kvinner i kø.

I Kina bringer Ungdommens Dagblad flere bilder av nyfødte jentebarn som er skyllet i land på en elvebredd sør i landet. Et av barna ligger fastsurret i sin bambusvugge. «Mødre, hvorfor gjør dere dette?» lyder overskriften. Det anklagende spørsmålet kunne nok like gjerne ha gått til fedrene.

Kinas folketall nærmer seg 1,3 milliarder. For hvert år som går, får landet 15 millioner ekstra munner å mette. Uten den strenge ettbarnspolitikken ville tallet ha vært mye høyere, kanskje 30 millioner. I så fall ville folketallet i løpet av 10 år ha økt med 300 millioner. Det tåler verken Kina eller verden, og i et slikt perspektiv er det kanskje lettere å forstå hvorfor den kinesiske ledelsen har valgt å gå så pass drastisk til verks. Men bivirkningene er mange, og jentebarnas vanskjebner roper på nasjonale tiltak - ikke minst utdanning.

Det samme kan i høyeste grad sies om India, der halve befolkningen - 490 millioner mennesker - har status som analfabeter. Både dette faktum, de seiglivede tradisjonene, religionen og den utbredte korrupsjonskulturen gjør det vanskelig å se noen lysning for jentebarna. I India varsler ekspertene en enda skjevere befolkningsstruktur i årene som kommer. Den mannlige delen av befolkningen vil vokse, den kvinnelige avta. Sluttresultatet kan bli et fullstendig vansiret samfunn, med horder av giftesugne mannfolk på fortvilet leting etter det annet kjønn. Tendensen på 1990-tallet er mer enn tydelig. Der hvor kvinnene kommer i manko, øker prostitusjonen og kvinnehandelen. Mange kidnappes og selges som slaver.

Blant de mange som nå roper varsko, er Amartya Sen, som i fjor ble Indias første nobelprisvinner i økonomi. Like etter pristildelingen i Stockholm reiste han til Calcutta for å motta folkets hyllest. På flyplassen ble han møtt av flere tusen jublende menn.

- Dere er kommet hit for å hilse på meg, sa Sen. - Men hvor er kvinnene? Tror dere at India kan overleve uten kvinner?