RØRENDE: Forfatter David Grossman skriver at han begynte på «En kvinne på flukt fra budskapet» i håp om at den skulle beskytte hans yngste sønn som skulle ut i militærtjeneste i Israel. Foto: Forlaget Press
RØRENDE: Forfatter David Grossman skriver at han begynte på «En kvinne på flukt fra budskapet» i håp om at den skulle beskytte hans yngste sønn som skulle ut i militærtjeneste i Israel. Foto: Forlaget PressVis mer

Etterordet er mer rørende enn selve romanen

Ei kvinne på flukt fra dødsbudskapet.

ANMELDELSE: I etterordet til «En kvinne på flukt fra budskapet» skriver forfatter David Grossman at han begynte på romanen i håp om at den skulle beskytte hans yngste sønn som skulle ut i militærtjeneste i Israel.

Paradoksalt nok er etterordet mer rørende enn selve romanen. Det er som kjent en annen virkelighet enn i Norge, og i 2006 blir Grossmans sønn drept i et rakettangrep.

Sånn sett er «En kvinne på flukt fra budskapet» et bevis på at fiksjonen noen ganger ikke strekker til.

Romanen kretser om den israelske kvinnen, Ora, som også frykter for sønnens liv i militærtjeneste, og derfor legger ut på en vandring, på flukt fra dødsbudskapet.

Kunstig dialog Med seg har hun sin gamle venn Avram som leseren kjenner fra romanens første del.

Her befinner vi oss på et sykehus, i en tilstand mellom søvn, drøm og feberfantasi. Det er merkelig, men også problematisk siden språket og dialogen blir så påtatt dramatisk.

Nettopp derfor blir det ikke virkningsfullt, snarere kunstig.

Selve vandringen har religiøse anslag og nøster samtidig opp fortiden; relasjonen mellom Avram og Ora og hennes tidligere ektemann, Ilan.

Konflikten i Midt-Østen Her gjenfortelles for eksempel fødsler, bursdager, krangler og trekantforhold, og alt dette blir i grunn ganske trettende, dels fordi språket ikke river meg med, dels fordi det gjenfortellende grepet blir ensformig i lengden; man blir stadig gjenfortalt hendelser man helst ville vært i.

Etterordet er mer rørende enn selve romanen

Romanens sterkeste partier er de som berører konflikten i Midt-Østen.

Skildringen av Avrams krigsfangenskap er sterk, møtet med det provisoriske, hemmelige sykehuset for papirløse arabere likeså, samt scenen der Ora må spille moren til en arabisk gutt.

Kort sagt, partiene i romanen som konfronterer menneskene med vi-dem, selve konflikten, og livet i denne vedvarende tilstanden.

Derfor synd at familielivet blir så trettende.