UKLART PROBLEM: «Debatten i kjølvannet av avsløringene til Edward Snowden (bildet), har berørt en rekke aspekter knyttet til forholdet mellom individets frihet og nasjonal sikkerhet. Imidlertid har debattene ofte blandet sammen flere elementer, slik at det blir uklart hvilket problem man står overfor», skriver kronikkforfatteren i sitt forsøk på å rydde opp i diskusjonene. Foto: AP/NTB Scanpix
UKLART PROBLEM: «Debatten i kjølvannet av avsløringene til Edward Snowden (bildet), har berørt en rekke aspekter knyttet til forholdet mellom individets frihet og nasjonal sikkerhet. Imidlertid har debattene ofte blandet sammen flere elementer, slik at det blir uklart hvilket problem man står overfor», skriver kronikkforfatteren i sitt forsøk på å rydde opp i diskusjonene. Foto: AP/NTB ScanpixVis mer

Etterretning, overvåking, frihet og sikkerhet

Dette er et forsøk på å rydde opp i debatten etter avsløringene til Edward Snowden.

Meninger

De siste måneders debatt i kjølvannet av avsløringene til den amerikanske varsleren Edward Snowden, har berørt en rekke aspekter knyttet til forholdet mellom individets frihet og nasjonal sikkerhet, men også om etterretningstjenestenes roller, metoder og kapasiteter.

Imidlertid har debattene ofte blandet sammen flere elementer, slik at det ofte blir uklart hvilket problem man står overfor. Dette er et forsøk på å rydde opp i diskusjonene.

Én type debatt er om etterretningstjenestene har brutt loven. Dette var fokuset etter den kalde krigen og i Lund-kommisjonens gransking av daværende POTs politiske overvåking. Diskusjonen rundt Etterretningstjenestens arkiv på Havnelageret dreiet seg også om dette, ettersom de ikke har anledning til å overvåke norske borgere i Norge.

Men den saken kom det som kjent ikke noe særlig ut av, det er ingen ting som tyder på at Etterretningstjenesten systematisk bryter norsk lov.

En annen debatt er om venner kan eller bør spionere på venner.

Den angivelige avlyttingen av Angela Merkes telefon er et eksempel på dette. Tyskland og andre europeiske land har reagert kraftig på denne og liknende avsløringer av amerikansk overvåking av EU-kontorer og statsledere.Dette er ikke ulovlig i henhold til lovverket i det landet som utfører dette (i dette tilfellet USA), men kan være politisk pinlig og belastende. Imidlertid er dette noe som gjøres av mange land, også blant allierte, så det handler mer om omfang og kapasitet enn om prinsipper.

En tredje debatt er om masseovervåking. Her kan vi snakke om to typer.

Den ene er innsamling av såkalt metadata, for eksempel hvem som har ring til hvem på hvilket tidspunkt. Dagbladets avsløring av det de trodde var amerikansk etterretning mot nordmenn - og som viste seg å være norsk etterretning i utlandet - er av denne typen. Her viser de høye tallene at ny teknologi gjør det mulig å samle enorme mengder data. Vet man hvem man leter etter kan dette være svært nyttig informasjon, men etterretningstjenestene benytter også avanserte algoritmer for å se etter spesielle mønstre i trafikken som kan indikere terrorplot.

I debatten om datalagringsdirektivet uttrykte flere bekymring for at slik data kom på avveie og at det ble lagret for lenge. Mer prinsipielt var man også skeptiske til at slik data ble lagret for en hel befolkning og ikke rettet mot en kriminell handling. Om etterretningstjenestene rundt om i verden sitter på og deler slik data, har mange av disse bekymringene blitt styrket, men uavhengig av innføringen datalagringsdirektivet.

Den andre typen masseovervåking er den som først ble avslørt av Snowden, nemlig søk på dataservere til de store nettselskapene slik som for eksempel Google og Facebook. Her søkte man etter spesielle ord og uttrykk og gikk dermed rett inn i folks privatliv, også i USA. Kritikken handlet om at etterretningstjenestene i USA kan ha fått for vide fullmakter etter 11. september, og at dette har gått på bekostning av folks frihet.En eventuell innskjerping av lovverket på dette feltet i USA vil imidlertid trolig ha begrenset effekt på internasjonale brukere av disse serverne. Dette er den delen av debatten som kanskje er viktigst, da denne teknologien gjør det mulig å følge med på menneskers aktivitet på hele kloden - uansett om de er mistenkt for noe kriminelt eller ikke.

En fjerde debatt handler om etterretningstjenestenes tilgang til ny teknologi har gjort at kontrollorganene vi har er godt nok skikket til å sikre demokratisk kontroll.

Her skjer det en rivende utvikling, og det er ikke sikkert at tjenestene venter på eksplisitt tillatelse før de utvikler ny teknologi eller utvider virksomheten. I og med at lovverket knapt setter begrensninger på hva som kan gjøres i og mot andre land, er det heller ingen legale hindre for dette. Det er derfor en politisk vurdering hvor langt man skal gå.

En femte debatt handler om kontraspionasje og sikring. Gitt utviklingen skissert over, kan man spørre om norske myndigheter og private foretak i tilstrekkelig grad er sikret mot spionasje og etterretningsvirksomhet.

Er norske bedrifter flinke nok til å beskytte sine industrihemmeligheter? Er det faktum at 80 prosent av norsk Internett-trafikk rutes via Sverige en god løsning, all den tid den svenske etterretningstjenesten FRA kan plukke opp alt og dele med sine partnere?

Til slutt, en debatt handler om ressursbruk og organisering.

Har PST tilstrekkelige ressurser til å sikre norske borgere? Klarer de følge med i tilstrekkelig grad på radikalisert ungdom og Syria-farere? Er samarbeidet mellom PST og ETJ optimal? Bør de omorganiseres slik at noen ressurser (for eksempel kontra-terror) bare ligger i én av tjenestene? Er lovhjemler, instrukser og bevilgninger i tilstrekkelig grad tilpasset dagens trusselbilde?Dette er politiske spørsmål som handler om vi får mest mulig sikkerhet for norske borgere ut ifra pengebruken - uten at det går på personvernet løs.

Alle disse debattene er viktige. Mangel på faktainformasjon gjør det imidlertid krevende å føre en offentlig debatt om mye av dette.

Desto viktigere er det at media fortsetter sin vaktbikkje-rolle, at varslere melder fra om eventuelle overtramp og at politikerne med mer innsyn enn offentligheten tar sin oppgave på største alvor. Det handler til sjuende og sist om våre mest grunnleggende demokratiske prinsipper - og ikke minst folks liv og helse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook