Ettpartipressa i aksjon

SV-OPPOSISJONEN: Driver storavisene kampanje for total lydighet under det nye regimet?

Etter partipressa fikk vi ettpartipressa. Oslolaget av Norsk Journalistparti har nå offentligheten i sine hule hender sju dager i uka. Helt siden valgdagen har kommentatorkorpset latt pisken smelle. Storavisene har innprentet oss hva slags folk som er venstreopposisjonelle i kongeriket, nå som det nye regimet er på plass. For det første er de mentalt sett å regne som barn. For det andre er de ideologisk fanatiske. Og ikke minst: De er meget brutale mennesker. Du tenker kanskje at jeg overdriver? Du kan få se noen eksempler, som er lang fra enestående.

FØRST BARNSLIGGJØRINGEN. Her er Dagbladet best. Da SVs sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa krevde «Ut av Operation Enduring Freedom» inn i teksten fra Soria Moria, stønnet noen anonymt på lederplass: «Kristin Halvorsen står foran en stor pedagogisk oppgave når hun skal undervise sine tillitsvalgte om hva det innebærer å ta ansvar [...] For noen av partiets tillitsvalgte ser læringskurven ut til å bli temmelig bratt» (Dagbladet 15.09). John Olav Egeland har siden stått fram og gitt politisk paternalisme et ansikt: «Det som foregår i SV er en politisk hjemme alenefest. Mor og far har dratt i regjering og vorspielet er i gang» (Dagbladet 14.11). Denne analysen synes Marie Simonsen er så god at hun gjentok den på TV 2. Ungene fra SV mangler kanskje kunnskap, men til gjengjeld er de dypt troende. Hvis de mener noe annet enn Jens Stoltenberg, er det alltid av hensyn til sin politiske korrekthet og drømmen om Den ubesudlede ideologi. Haakon Lie satte tidlig tonen: «Museumsvokterne i SV kan skape mye trøbbel» (NTB 21.09.) Fædrelandsvennens sjefredaktør forklarer på vegne av SVs Audun Lysbakken hvorfor den unge mannen takket nei til å bli statsråd: «Ansvarligheten kunne forderve hans politiske sjel» (Fædrelandsvennen 18.10.). Kjetil Bragli Alstadheim fulgte fint opp: «SVs Audun Lysbakken vil ikke besudles, så han sa nei til regjeringsmakt» (Dagens Næringsliv 19.10). Aftenpostens Ole Mathismoen bestemte at SVs referansegruppe for regjeringsforhandlingene var et Vokterråd. Der skulle Mulla Lysbakken og andre fanatikere sitte og påse at alle vedtak ble utformet «i tråd med den rette lære» (Aftenposten 16.09.).

SÅ TIL DISSE fanatiske ungenes iboende ondskap. DNs Kjetil Bragli Alstadheim: «Nå kan Lysbakken i stedet få en jobb som passer for ham, nemlig som autorisert statsrådsplager på partikontoret» (DN 19.10). John Olav Egeland minner den naive leser om at «På partikammerset kan tonen og metodene være brutale» (Dagbladet 14.11). Men ingen får fram sannheten så bloddryppende som Ole Mathismoen i kommentaren «Stakkars Kristin Halvorsen». Han beskriver Halvorsens valgkamp som et «mareritt», der hun kunne «være sikker på et bakholdsangrep fra egne rekker. Et dolkestøt fra en mer eller mindre fjern fylkesleder eller en sentral rådgiver og venn som Stein Ørnhøi. I god SV-tradisjon hugget og hugget de akkurat da Halvorsen som mest trengte støtte. Selvpisking og offentlig politisk masochisme er en kjær hobby i det partiet» (Aftenposten 16.09.). Puh! Det er vakkert når selveste Aftenposten viser omsorg for lederen av et sosialistisk venstreparti. Men man har visst begrenset tillit til at Kristin Halvorsen på egen hånd kan oppdra de fanatiske bleiebarna. Derfor har Norsk Journalistparti lansert Den politiske Nanny-hjelpen: Dagbladets lederskribent sitter barnevakt for Ingrid Fiskaa den ene dagen, VGs lederskribent den neste. En imponerende dugnad. Slikt varmer Haakon Lies 100-årige hjerte, tenker jeg!

KOMMENTATORKORPSETS verden er trekanten Regjering-Storting-Medier. Og i trekanten er det slik at politikere kommer og går, mens Stortingets Presselosje består. Etablerte losjemedlemmer føler ansvar for å ta imot de nye stortingsrepresentantene, vise dem til rette, lære dem takt og tone. Se Arne Strands bestyrtelse da noen holdt en F16-protestplakat på Løvebakken: «Jeg har fulgt Stortingets forhandlinger på nært hold siden stortingsvalget i 1969, og jeg har aldri opplevd maken noen gang» (Dagsavisen 13.11.). Å gid! Det er nesten som om noen skulle ankommet Slottsmiddagen i olabukse. Vi trenger et praktverk om Politisk skikk og bruk. Aner jeg i Arne Strand en politikkens Toppen Bech? Han bør inkludere et kapittel med hyllest av demokratiets fremste helter: Aps utallige backbenchere på Stortinget, som absolutt ingen velgere husker navnet på, fordi de i alle år mønsterdemokratisk har holdt kjeft og gjort som de blir bedt om. Det er disse menneskene som driver demokratiets stolte historie framover. Det er et anliggende for Attac å bekjempe den internasjonale tendensen til politisk og mental ensretting som har gjort seg gjeldende i 20 år nå. Med dette som utgangspunkt vil jeg foreslå noen hypoteser om tilstanden i hovedstadens pressemiljø:Kommentatorkorpset er så mentalt og politisk koordinert at de spontant kan gjennomføre en politisk kampanje for fulle mugger. Kommentatorkorpset opphever normal standard for anstendig omtale når det gjelder mennesker, også folkevalgte, til venstre for Kristin Halvorsen. Da flere stortingsrepresentanter demonstrerte på Løvebakkens plen mot F16-forsendelsen til Nato i Afghanistan, omtalte DNs Kjetil Bragli Alstadheim disse som «noen selvantennende hagegnomer på plenen». Han konstaterte imidlertid fornøyd at «statsminister Jens Stoltenberg kan godt leve med litt rot og skrot i hagen» (DN 10.11.). De politiske skikk og bruk-journalistene ville åpenbart ledd seg i hjel av figurer som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen. De var som kjent så ubesudlet fanatiske i sin tro på Den rette lære at de gjorde seg til kriminelle og gikk i fengsel for å bevare sin politiske korrekthet. Og så bygde de folkebevegelser, helt på siden av parlamentarisk kutyme.Kommentatorkorpset ekspertise ligger primært i å forvalte politisk skikk og bruk innenfor elitetriangelet Regjering - Medier - Storting. Politisk kamp i større format enn dette utfordrer korpsets egne mentale grenser, og blir derfor avvist som barnsligheter. Kommentatorene forstår seg egentlig ikke på politikk. For å illustrere: Hadde skikk og bruk-journalistikkens ideer vært enerådende, ville ordbøkene manglet oppslagsordet «Folkebevegelse». Marie Simonsen, som kvinner for øvrig, hadde manglet stemmerett.

HELLER IKKE PÅ sin egen parlamentariske hjemmebane er kommentatorkorpset på høyden med norsk politikk. Under regjeringsforhandlingene prioriterte både VG og Dagbladet lederplass på å latterliggjøre Ingrid Fiskaas ultimative SV-krav om at Norge må ut av USAs Operation Enduring Freedom. Her blir det bratt læringskurve, skrattet Dagbladet. Hø, hø, hø, istemte VG. Så kom Soria Moria for en dag. Og man kunne lese svart på hvitt: Vår nye regjering vil trekke Norge ut av Operation Enduring Freedom. Vorspielet er i gang!