EU blir ingen motvekt til USA

Skulle EU utvikle seg til en maktpolitisk konkurrent til USA, vil dette med stor sikkerhet medføre NATOs sammenbrudd, skriver Svein Melby.

Å BENYTTE EU som en motvekt til et stadig mer dominerende USA, blir ofte anført som begrunnelse når ledende politikere skal forklare økende tvil om sitt tidligere nei til norsk medlemskap i unionen. Sett på bakgrunn av Bush-administrasjonens hardkjør i Irak-spørsmålet er det fullt forståelig at man leter etter nye metoder for å påvirke amerikansk politikk. Men når man skal definere EUs fremtidige rolle, er det imidlertid maktpåliggende å basere seg på nøktern analyse og ikke på ønsketenkning. For henfaller man til det siste, kan man fort komme i skade for å argumentere for et EU som enten ikke lar seg realisere eller som medfører så omfattende endringer av de internasjonale maktforhold at resultatet kan bli økte konfliktmuligheter og en svekkelse av både FN og NATO.

Både når det gjelder befolkningsgrunnlag og økonomisk styrke er EU på høyde med USA. Men for å utgjøre en reell motvekt mangler EU to fundamentale forutsetninger, nemlig militærmakt og sikkerhetspolitisk beslutningsevne. Til tross for at Frankrike og Tyskland åpenbart søker å utfordre USA i Irak-spørsmålet, er det likevel svært lite som tyder på at unionen i overskuelig fremtid vil være i stand til å oppfylle disse kravene.

TVERT IMOT ER USAs militære overlegenhet i forhold til Europa i ferd med å bli så stor at dette utgjør en viktig hindring for fellesoperasjoner i NATO. Og mens USA øker sine forsvarsbevilgninger, har man i hovedsak å gjøre med den motsatte trend i Europa. Gapet i militærmakt må derfor forventes å bli stadig større. Situasjonen fortoner seg ikke særlig lysere når det gjelder EU-landenes evne til felles opptreden i viktige sikkerhetspolitiske spørsmål. I periodene mellom internasjonale konflikter snakkes det mye om en felles politikk og om økt beslutningsevne. Men når konfliktene inntreffer, skjer det samme, nemlig politisk fragmentering og beslutningsvegring. Dette preget EUs håndtering av Balkan-krisene på 1990-tallet, det preget engasjementet i forbindelse med Afghanistan i 2001, og i spørsmålet om Irak fortsetter det samme mønster. Parallelt med den høyprofilerte tyske og franske opposisjon til den amerikanske linjen, rykket ni andre nåværende og kommende EU-lands ledere ut med en støtteerklæring til USA og en understrekning av behovet for å ivareta de transatlantiske bånd. Har man store problemer med å utforme en felles politikk med det nåværende antall medlemmer, vil situasjonen bli enda vanskeligere med 10 nye, hvorav flertallet også åpenbart har et godt forhold til USA som sin utenrikspolitiske førsteprioritet.

DET ER MED ANDRE ORD ganske urealistisk å tro at EU i overskuelig fremtid vil kunne fremstå som en reell maktpolitisk motvekt til USA. Skulle dette like fullt inntreffe, vil den internasjonale orden skifte karakter fra å være dominert av én stat til å bestå av flere sidestilte maktenheter. Mye tyder også på at nettopp dette er det bakenforliggende motiv for Frankrikes opptreden i Irak-spørsmålet. En slik systemendring inneholder imidlertid en klar risiko for økt internasjonalt konfliktpotensial. For mens USAs unike maktposisjon har skapt helt nye forutsetninger for samarbeid mellom stormaktene, vil overgangen til en multipolar verdensorden meget lett medføre at tradisjonell stormaktsrivalisering på nytt vil prege utviklingen, med den risiko for konflikter som dette innebærer.

Mye oppmerksomhet er rettet mot økende amerikansk unilateralisme og Bush-administrasjonens offensive internasjonale opptreden. Det er heller ingen tvil om at denne utviklingstrend utgjør et betydelig problem for FNs muligheter til å fungere effektivt. Men sammenlignet med en situasjon preget av flere maktpoler, er trolig FNs muligheter langt bedre med den nåværende maktfordeling. Man skal ikke lenger tilbake enn til den kalde krigens bipolare orden for å finne at Sikkerhetsrådet hadde enda større beslutningsproblemer, og det pågående oppgjør om Irak er bare en forsmak på hva vi har i vente hvis man får flere konkurrerende maktenheter. Trolig er det i de fleste spørsmål enklere å overbevise et dominerende USA om hensiktsmessigheten av å tilpasse seg kollektivets ønsker, enn det vil være å samordne politikken til flere maktenheter som i en multipolar orden vil være preget av betydelig gjensidig mistenksomhet.

SKULLE EU UTVIKLE seg til en maktpolitisk konkurrent til USA, vil dette med stor sikkerhet medføre NATOs sammenbrudd og dermed en radikal reduksjon og omlegging av USAs militære og politiske engasjement i Europa. Med sine grunnkapabiliteter og sin strategiske beliggenhet vil Tyskland i en slik situasjon fremstå som den dominerende stat i Europa. Det store spørsmål er om dette vil fremme videreutviklingen av en kollektivisert sikkerhetsorden eller om det vil øke muligheten for at Europa beveger seg tilbake mot en situasjon med nasjonalt basert sikkerhet og det økte konfliktpotensial dette medfører? Begge scenarier er mulig. Men fra tidligere vet man at USAs engasjement i Europa mer enn noe annet har bidratt til å skape ro rundt håndteringen av de store sikkerhetspolitiske problemene, og derigjennom fungert som en viktig forutsetning for politisk-økonomisk integrasjon. Spesielt for de mange små europeiske statene vil en nedbygging av det amerikanske engasjementet innebære ny usikkerhet omkring sikkerhetspolitikken i forhold til den stabilitet og forutsigbarhet som en rimelig institusjonell arbeidsdeling mellom NATO og EU representerer.

STABILITETEN I dagens unipolare orden bygger i stor grad på den forutsetning at ingen av USAs potensielle maktpolitiske konkurrenter anser det som tjenlig å utfordre supermakten, men i stedet velger samarbeid. Skulle imidlertid USAs dominans et sted bli satt under press, vil muligheten for en tilsvarende utvikling i en annen region øke. Et EU som utvikler seg til en maktpolitisk motvekt til USA i Europa, kan derfor fort ha smitteeffekter på situasjonen i Asia, der Kina kan bli stimulert til et tilsvarende forsøk på å utfordre USA. Skulle det skje, vil det kunne ha dramatiske effekter. I motsetning til et Europa som er dominert av et nettverk av sikkerhetspolitiske institusjoner, preges Asia av et skjørt maktbalansesystem, i stor grad holdt sammen ved amerikanske sikkerhetsgarantier. Rakner dette systemet, vil regionen lett kastes ut i en stormaktsrivalisering med betydelig øket risiko for storkrig. En slik endring av de rådende maktforhold vil høyst sannsynlig innebære at Japan tvinges til å legge om sin defensive sikkerhets- og utenrikspolitikk og trolig også skaffe seg egne kjernefysiske våpen. Samtidig vil heller ikke India forholde seg passiv til en kinesisk maktpolitisk fremrykning. Den allerede i dag spente situasjon på den koreanske halvøy viser at det finnes nok av potensielt eksplosive konfliktmuligheter i Asia.

SVÆRT MYE TILSIER således at EU verken kan eller bør utvikle seg til en konkurrerende motpol til USA. I stedet for et urealistisk forsøk på å utfordre USAs maktposisjon ligger EUs muligheter i å utnytte det grunnlag for stormaktssamarbeid som dagens unipolare orden åpner for, og primært være et modererende korrektiv til USA. Det er ved en slik tilnærming, og ikke gjennom konfrontasjonspolitikk, at Europa kan oppnå reell innflytelse på amerikansk politikk og medvirke til at USA fortsatt vil vektlegge kollektive instrumenter i sin utenrikspolitikk. Trolig er det nettopp dette perspektiv som mer enn noe annet forklarer Tony Blairs posisjonering i Irak-spørsmålet, og det er liten tvil om at hans linje har vært langt mer effektiv i så måte enn Schröders og Chiracs.

Europeisk identitet og økt beslutningsevne kan heller aldri etableres og opprettholdes med basis i antiamerikanisme, men må tvert imot skapes gjennom en positiv vektlegging på egen styrke og ved å fremstå som en annerledes og supplerende aktør i forhold til USA. Også av sikkerhetspolitiske grunner er en ny debatt om norsk medlemskap i EU absolutt nødvendig. Men i den sammenheng er det imidlertid uhyre viktig å basere seg på edruelige forestillinger om hvilken internasjonal maktposisjon unionen kan ta sikte på å innta.