EU blir større - er grensen nådd?

Når rumenere og bulgarere våkner opp 1. nyttårsdag, vil mange av dem slå seg på brystet og hevde at endelig har de fått innpass i en ny og spennende verden, og at nå kan de omsider kvitte seg fullstendig med den tunge arven fra kommunisttiden.

FRA ÅRSSKIFTET vil nemlig Bulgaria og Romania være medlemmer av den Europeiske Union, noe som dermed fullfører den femte utvidelsen av EU. Andre lands muligheter for et fremtidig medlemskap preges derimot av mye usikkerhet, og EU-landene synes å stå overfor et dilemma i forhold til hvor stor unionen skal være.Da Benelux-landene, Italia, Vest-Tyskland og Frankrike ble enige om å samordne produksjon og salg av kull og stål i en overnasjonal enhet bare fem år etter at de siste bombene ble sluppet over Europa, tok de et nærmest revolusjonerende steg for det krigsherjede kontinentet. De positive erfaringene fra dette samarbeidet dannet grunnlaget for opprettelsen av Roma-traktaten og det Europeiske Økonomiske Fellesskap(EEC) i 1957. Dette ble som kjent senere til EF og deretter til dagens Europeiske Union. I 2004 ble ti nye land medlemmer, og i september i år ble det klart at EU går inn for å inkludere ytterligere to land, Romania og Bulgaria, og unionen teller dermed 27 land.

MENS BULGARIA har 8 millioner innbyggere, er Romania med sine 22 millioner det mest folkerike av landene på Balkan, og vil derfor i større grad kunne sette preg på den utvidede unionen. Likevel har landene mange fellestrekk, for eksempel delt skjebne som to av Sovjets mange satellittstater under den kalde krigen. Likeledes, etter kommunismens fall valgte både Romania og Bulgaria, i likhet med de fleste andre tidligere østblokklandene, å rette fokus vestover, både når det gjelder sikkerhet og økonomi. Blant annet ble de medlemmer av NATO i 2004, og de begynte raskt med omleggingen til en markedsorientert økonomi. Særlig på det siste området har Bulgaria og Romania hatt større problemer enn sine naboland, noe som også førte til at de ikke ble godtatt i den første runden av siste EU-utvidelse.Økonomien i disse to Balkan-landene vokser riktignok relativt raskt, særlig i Romania, som har hatt en gjennomsnittlig økonomisk vekst de siste fem årene på 6 prosent. Like fullt vil disse statene bli blant de fattigste medlemmene, med et BNP per innbygger på omtrent en fjerdedel av gjennomsnittet i dagens EU.Det er nettopp ønsket om økonomisk vekst som har vært den viktigste drivkraften bak bulgarernes og rumenernes higen etter å bli EU-medlemmer. Ikke minst er muligheten til å jobbe i andre land innenfor det indre markedet fristende. Dessuten spiller direkte økonomisk støtte fra EU en viktig rolle. For eksempel vil Romania alene i perioden 2007-13 motta 250 milliarder kroner i støtte fra fellesskapets budsjett.

FOR Å BLI medlemmer, har Romania og Bulgaria måtte gjennomføre omfattende reformer, og på tross av at det nå er vedtatt at de kan bli medlemmer allerede fra årsskiftet, er EU ennå ikke helt fornøyd med progresjonen. I den siste rapporten fra Kommisjonen pekes det på mange momenter som må gjennomføres både før og etter innlemmelsen. Dette gjelder for eksempel rettslige reformer, reduksjon av korrupsjon, samt kraftigere tiltak mot organisert kriminalitet. Dersom EU ikke er fornøyd med utviklingen på disse feltene, har de mulighet til å redusere mye av de omfattende støtteordningen.Mye tyder på at de betingelsene som Romania og Bulgaria blir møtt med, er tøffere enn hva tilfellet var for de nye medlemmene i 2004. Kritikere stiller seg tvilende til at bulgarske og rumenske styresmakter er i stand til å iverksette reformer og holde styr på den nasjonale økonomien. I tillegg har også opprørene i Ungarn fått flere til å stille spørsmål om de er i stand til å takle lignende reaksjoner blant sine innbyggere hvis forhåpningene om bedre økonomiske forhold går over til misnøye på grunn av tregere utvikling enn forventet.Dessuten eksisterer det en utbredt frykt for masseinnvandring, noe som gjenspeiles i meningsmålinger som viser at bare omtrent halvparten av innbyggerne i dagens EU støtter denne utvidelsen. For eksempel har den vanligvis liberale Blair-regjeringen i Storbritannia signalisert at de vil iverksette kraftige restriksjoner på innvandring fra disse to nye medlemslandene.

ET VIKTIG POENG i forbindelse med de økte kravene, er at EU ønsker å markere at de stiller strenge krav til nye potensielle medlemsland. I utgangspunktet er målsetningen å utvide samarbeidet, både når det gjelder saksområder og ved å inkludere flere land. Ikke minst er det siste momentet omdiskutert. Formelt sett er det nå tre kandidatland for EU-medlemskap: Kroatia, Tyrkia og Makedonia. Av disse er Kroatia den nasjonen som har kommet lengst, mens Makedonia ikke forventes å bli medlem før tidligst i 2012. EU har også signalisert at det finnes muligheter for at andre land på Balkan, som Albania, Bosnia Herzegovina, Montenegro og Serbia kan bli medlemmer.Det tredje av dagens kandidatland, Tyrkia, er utvilsomt det mest kontroversielle. Landet søkte om å bli assosiert medlem så tidlig som i 1959 og om fullt medlemskap i 1987, men forhandlinger startet ikke før i 2005. Tyrkerne har med andre ord blitt forbikjørt av 21 andre land, og nå tyder de siste signalene fra EU på at forhandlingene skal utsettes på ubestemt tid.

DEN TYRKISKE regjeringen har de siste årene gjennomført en rekke reformer, og selv om situasjonen i den sørøstlige delen av landet kritiseres av EU, rapporteres det om færre hendelser med tortur og mishandling. Tyrkerne har imidlertid en lang vei å gå i forhold til EUs krav, blant annet når det gjelder ytringsfrihet og religionsfrihet. Selv om disse betingelsene riktignok er reelle, kan det selvsagt ikke stikkes under en stol at for mange EU-borgere er det et problem at Tyrkia er 99 prosent muslimsk, og mange setter også spørsmålstegn ved landets identitet: Er Tyrkia et europeisk land, eller hører det naturlig til Midtøsten?Men diskusjonen om tyrkisk medlemskap er også en del av et mer grunnleggende spørsmål for EU - Hvor skal den østlige grensen gå, og hvor stor kan egentlig unionen være? EU sliter med å svelge unna de nye landene, og før det skjer, tyder mye på at vi vil se en pause i utvidelsen. I tillegg står arbeidet med å innføre den nye konstitusjonen i stampe på grunn av de negative folkeavstemningene i Frankrike og Nederland. Jose Manuel Barroso, lederen for Kommisjonen, har uttalt at det ikke er riktig av EU å utvide med flere land før konstitusjonen er blitt innført. Likevel er det viktig å huske at i løpet av disse femti årene har EU vært i flere såkalte kriser og perioder med stagnasjon, hvor til og med videre utvikling har blitt avskrevet. Men historien har vist at de europeiske landene alltid har maktet å ta ny sats og generere nok politisk vilje til å fortsette utviklingen, og derfor bør vi være forsiktig med å avvise ideen om en enda større Europeisk Union.