GARANTERER: Høyre har EU-garanti. Men særlig forpliktende er den nok ikke. AFP PHOTO/SCANPIX/Marit Hommedal
GARANTERER: Høyre har EU-garanti. Men særlig forpliktende er den nok ikke. AFP PHOTO/SCANPIX/Marit HommedalVis mer

EU-debatten?

Nei, den må du lenger ut av landet med.

||| Til tross for spe antydninger fra en og annen politiker om at EU fortsatt finnes: Spørsmålet om norsk medlemsskap ble en ikke-sak i valgkampen. Det kommer ikke som noen overraskelse, selv om det er ting i gjære som gjør at spørsmålet vil kunne vurderes som viktigere enn to eller tre andre valgkampsaker.

Vi diskuterer ikke EU-medlemskap selv om Lisboa-traktaten kan tre i kraft om kort tid, med store konsekvenser for unionens beslutningsprosesser og utenrikspolitikk. Vi diskuterer ikke EU-medlemsskap selv om Island har sendt en søknad, for Norge har ikke kjent noe dugelig sug. Og dermed diskuterer vi heller ikke EU-medlemsskap selv om ingen er helt sikre på hvordan det blir med EØS-avtalen framover.

Erna Solberg har forsøkt å mane fram skrekkscenarier på valgbloggen sin: «Vi risikerer at EØS-avtalen kan falle. Det vil få katastrofale følger for norsk næringsliv». Men dette er det vanskelig å få noen til å tro på. Katastrofale? Sa man ikke det før EF- og EU-avstemningene også? Gikk det ikke greit, kanskje?

Nordmenn er rett og slett ikke bekymret for å «stå utenfor» økonomisk. Derfor blir også Høyres «EU-garanti» en utopi: «Hvis vi ser muligheten for et EU-medlemsskap, ja da kommer vi til å gripe den», sier Erna Solberg på sin videoblogg. Ettersom den muligheten neppe kommer ruslende av seg selv, er det ikke mye til garanti.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den er omtrent like kraftfull som Jonas Gahr Støres: «Hvis det oppstår en situasjon hvor det blir aktuelt, skal vi ta ansvar», som han sa til VG tidlig i valgkampen. Hans aktive europapolitikk er ikke merkbart medlemsskapsorientert, selv om Støre skulle ønske den var det. «Norge har sagt nei to ganger, og det må vi respektere», heter det. Det må vi naturligvis, men det betyr ikke at vi skal respektere det i evig tid. Jeg stemte nei forrige gang. Nå ville jeg vurdert å stemme ja. Det er kanskje vinglete, men jeg synes strengt tatt det bør være lov å ombestemme seg en gang eller to i løpet av 15 år.

Men EU-spørsmålet er dødt, og debatten så fastlåst at det bare er ja- og nei-organisasjonene som orker å forholde seg til den. Resten holder seg for øra eller går et annet sted. Dermed blir det heller ikke så mye man får med seg av viktige endringer og diskusjoner i EU. Hvis vi ser bort fra et og annet omstridt direktiv, er Europa et eksotisk sted langt, langt unna.

Det betyr ikke at det ikke lar seg gjøre å snakke om EU. Man burde bare begynne i en annen ende.

Tidsskriftet «Internasjonal politikk», som utgis av Norsk Utenrikspolitisk Institutt kan være et bra sted å starte: I forrige uke utkom et nummer med en fyldig del om den norske EU-debatten, eller «Hvorfor er europadebatt så vanskelig», som et av bidragene heter. En av grunnene til det, er at vi er symbolsk mot, men praktisk med: Norge er tettere integrert i EUs økonomi enn noen av de tolv opprinnelige medlemslandene. Vi har delegert bort lovgivningsmyndighet til EU på en rekke områder. Vi bidrar med flere penger enn noensinne. Forsker Ulf Sverdrup har rett i at alt dette tilsier at det burde vært en heftig og pågående debatt. I stedet er sannheten antakelig at det nettopp er fordi vi er så grundig integrert at det ikke blir noen debatt. Norges forhold til EU blir noe som går sin gang, noe noen andre tar seg av.

Det er mange grunner til at det har blitt slik. En av de viktigste er forskerne Cathrine Holst og Jan Erik Fossum inne på i en god artikkel som analyserer hvordan norske intellektuelle snakker om EU: Ofte framstår både Norge og EU som fastlåste størrelser.

EU er noe vi kan få noe ut av (som tilhengerne argumenterer for) eller noe som vil få noe ut av oss (som motstanderne hevder.)

Det er snakk om hva EU vil bety for Norge, ikke hva et EU-medlemsskap vil bety for arbeiderklassen, liberalere, sosialdemokrater, kvinner, menn eller andre folk. Hvis man skal ha noe håp om en fruktbar diskusjon om Norges forhold til EU, er det er her man må begynne.

For EU er ingen statisk størrelse. Det er en union med interessemotsetninger, spenninger og kamper innad. Den voksende høyrepopulismen i Europa kommer til syne i EU-parlamentsvalget, men det gjør også den kreative motstanden. Kanskje er ikke det største problemet at vi står på utsiden av rommene der beslutninger tas. Kanskje er det et vel så stort problem at vi holder oss utenfor de viktigste debattene. I for stor grad behandler vi spørsmål om innvandring, høyrepopulisme eller hva det måtte være som norske spørsmål — eller som noe som foregår langt unna. Det gjelder ikke minst på kulturfeltet.

Nå er ikke debatten nødvendigvis mer vidsynt i EU-landene. Som redaktøren av et tysk nettidsskrift dystert har hevdet: «Uvitenheten er størst i de store vesteuropeiske landene, som hygger seg selvtilfreds med sine egne offentligheter. Man befatter seg med de nasjonale topp-politikerne, standup- komikerne og fotballskandalene.»

Kanskje Norge likevel står i en særstilling, fordi den politiske avstanden gjør at den kulturelle avstanden også øker. Det er ikke sikkert at et EU-medlemsskap ville forandret norske samtaler, eller gjort det klarere for flere at vi har et ansvar for hvilken retning Europa beveger seg i. Men muligheten fortjener en runde til med diskusjon.