EU-eliten tapte – igjen

Det er nesten som en gresk tragedie, der menneskers overmot fører til fall. I første akt lager EU-eliten med friskt mot en traktat som går i retning av tettere union, på tross av klare signaler om at folk ikke ønsker det. I andre akt blir traktaten lagt ut til folkeavstemning, der den politiske og økonomiske elite i det aktuelle landet setter store ressurser inn på å få et ja. Til slutt, i tredje akt, kommer den dramatiske avslutningen hvor folket sier Nei, og EU-eliten gråter bittert over at drømmen om politisk union er knust. Undertoner åpner imidlertid for en oppfølger med nye forsøk på tettere union. Dette har skjedd nå i Irland, og det skjedde i Frankrike og Nederland i 2005. Jeg undrer meg over hvorfor utenriksminister Jonas Gahr Støre har vært så taus om det irske Nei. Foretrekker han i likhet med EU-toppene å se en annen vei i møtet med folkemeningen? Jeg synes i hvert fall at EUs utvikling gir grunn til noen refleksjoner også fra vårt ståsted, som et land som står utenom Unionen og dens systemkrise, men som samarbeider nært med EU på mange områder.

For det første viser EUs arbeid med Grunnloven og Lisboa-traktaten en grunnleggende mangel på evne og vilje til å ta folket på alvor. Da Frankrike og Nederland sa Nei til Grunnlovstraktaten, var den død. Etter en kledelig lang sørgestund kom EU-eliten tilbake med en ny versjon, kalt Lisboa-traktaten. Innpakningen var ny, men mye av innholdet var det samme. Enkelte EU-ledere sa rett ut at Lisboa-traktaten bevisst var skrevet på en mer uklar og komplisert måte slik at folk ikke skulle skjønne at dette i stor grad bare var den samme Grunnlovstraktaten med et nytt og mer uforståelig navn. Lederen for arbeidet med EUs Grunnlov, Giscard D’Estaing, sa at: «Folket blir ledet til å akseptere, uten å innse det, forhold som ingen våget å presentere direkte». Målet var å presentere dette som nok en uforståelig traktat på linje med andre traktater som det ikke var nødvendig å holde brysomme folkeavstemninger over. Viseformannen i grunnlovsarbeidet og tidligere innenriksminister i Italia, Giuliano Amato, understreket under et besøk i London at: «Se (…) det er fullstendig uleselig, det er en typisk Brussel-traktat, intet nytt, intet behov for folkeavstemning».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og slik gikk det. Det ene EU-landet etter det andre bestemte seg for ikke å legge saken ut for folkeavstemning. Dermed måtte man vel få den vedtatt? Men nei. Problemet var Irland, hvor grunnloven krever at alle nye EU-traktater, uleselige eller ikke, blir lagt ut for folkeavstemning. Det var flere årsaker til det irske Nei. Den mest utbredte var rett og slett at folk ikke skjønte ikke den kompliserte teksten (EU-toppenes strategi slo med andre ord tilbake som en bumerang). Dernest ønsket folk «å beholde Irlands makt og identitet». Mange likte ikke de nye stemmereglene som favoriserer store land framfor små land som Irland, ei heller at Irland ville miste sin kommissær i EU-kommisjonen. Folk fryktet for Irlands nøytralitet, abortlovgivning og for skatteøkninger.

For det andre har vi sett en grov forskjellsbehandling av store og små land. Da Frankrike sa nei, var det liten tvil om at Grunnlovstraktaten var død, i hvert fall i navnet. Men nå som det er snakk om lille Irland med sine om lag 6 mill. innbyggere, vil flertallet av EU-lederne bare kjøre videre med traktaten. Det har de gjort tidligere også. En tysk EU-topp kommenterte for eksempel Danmarks Nei til Maastricht-traktaten med at: «Vi kan ikke la 45 000 raringer stoppe Europas momentum! Man kan alltid finne juridiske løsninger!» Når det er snakk om et lite land er det plutselig legitimt å sette til side EUs regler som tydelig krever at alle medlemslandene må godkjenne en traktat for at den skal være gyldig. Dette viser en forakt for små land som er Europa uverdig.

For det tredje viser disse traktatsakene EUs retning mot Romatraktatens mål om "stadig tettere union". EU har riktignok presentert Grunnloven og Lisboa-traktaten som en dyd av nødvendighet i en utvidet union med flere medlemmer. Det høres fornuftig ut, hadde det ikke vært for at EU har klart å fungere med de eksisterende reglene også etter utvidelsen fra 15 til 27 medlemsland. EU har også hevdet at traktaten vil gjøre unionen mer demokratisk fordi den vil gi EU-parlamentet mer makt. Problemet er at EU-parlamentet ikke har den demokratiske forankringen som de nasjonale parlamentene har. Nasjonale politikere snakker et språk folk forstår, og folk identifiserer seg fortsatt mer med hjemlandet sitt enn med «Europa». Når Lisboa-traktaten i tillegg vil fjerne medlemslandenes vetorett på rundt 50 områder, bl.a. i spørsmål som innvandring, kriminalrett og politisamarbeid, blir resultatet ikke mer demokrati, men mer makt til Brussel. Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker sa i fjor at nye traktater alltid innebærer betydelig maktoverføring til Brussel. Han la til at han var usikker på om det var lurt å snakke høyt om det.

En av hovedintensjonene bak grunnlovsarbeidet var å avklare på hvilke områder EU skulle overføre makt tilbake til medlemslandene, og på hvilke områder EU burde beholde eller utvide sin makt. Det var stort sett bare det siste som ble foreslått i traktatene, å beholde eller utvide Brussels makt til nye områder. Det er på tide at EU-eliten innser at folk ikke ønsker mer makt til Brussel. EU-lederne bør skrinlegge Lisboa-traktaten og tanken om mer union. De bør hente fram den såkalte Sapir-rapporten som tidligere EU-president Romano Prodi fikk utført, som sier at EU bør overføre områder som landbrukspolitikken og regionalpolitikken tilbake til medlemslandene, og heller konsentrere seg om det som har fungert bra, slik som det indre marked. Det dummeste de kan gjøre er å skylde på irene, og tvinge dem til å holde en ny folkeavstemning. Da kan EU-elitens tragedie gjenta seg på nytt.