I Frankrike mobiliserte nylig over 100 000 «gule vester» mot økte drivstoffavgifter. For mange av dem handler det om langt mer enn dyrere bensin. Nesten ni millioner franskmenn klarer seg på under 1000 euro i måneden. Samtidig stikker de på toppen av stigen av med stadig mer av potten: De siste årene har den rikeste prosenten i landet innkassert en like stor andel av veksten som den fattigste halvdelen av samfunnet.
De siste 30 årene har de sosiale og økonomiske forskjellene vokst over hele den vestlige verden. Misnøyen med det ser vi ikke bare i Frankrike, men i liknende demonstrasjoner i USA, Spania og Storbritannia, for å nevne noen.
Uroen kan også øke støtten til populistiske bevegelser og svekke internasjonalt samarbeid, som vi har sett med Brexit og handelskonflikten mellom USA og Kina.
Det taper vi på. Handel og samarbeid over landegrenser gir store gevinster: det gir større vekst og flere goder enn proteksjonisme. Likevel er dette bare halve fortellingen. Harvard-økonomen Dani Rodrik argumenterer for at økonomene ikke har vært ærlige om de negative konsekvensene som kan komme av handel. Ulikhet er en slik konsekvens, som oppstår dersom handelen ikke støttes av sterke nasjonale institusjoner som fordeler gevinstene.
Heldigvis har det økte fokuset på utfordringene vi står overfor synliggjort behovet for løsninger på dem. Den franske økonomen Thomas Piketty, sammen med en gruppe progressive økonomer, historikere og eks-politikere, lanserte nylig manifestet «Et mer rettferdig Europa», som har som hensikt å møte de viktigste utfordringene vi står overfor: fattigdom, migrasjon, klimaendringer og det «demokratiske underskuddet» i EU.
Myter om høyrepopulistenes oppslutning
DebattDet felles europeiske markedet for varer og tjenester har utvilsomt bidratt til å skape høy økonomisk vekst. Men i kjølvannet av finanskrisen er kritikken mot EU som en ensidig markedsliberalistisk aktør forsterket. Hensynet til konkurranse har i mange år veid langt tyngre enn hensynet til sosiale rettigheter, som har ført til at mange har mistet troen på et prosjekt som de ikke opplever at det virker for dem.
Piketty og hans medforfatteres mål er å forandre EU, som de mener sitter fast i et teknokratisk uføre som server de rike. Blant tiltakene er en demokratiseringsavtale og et budsjettprosjekt. Som del av dette foreslås det opprettet en europeisk forsamling med et årlig budsjett på 800 milliarder euro som skal innkreves gjennom økt selskapsskatt, toppskatt, formuesskatt og CO2-avgift. Inntektene skal brukes på forskning og utvikling, grønn teknologi og et migrasjonsfond. En del av inntektene skal gå tilbake til medlemsstatene.
Det er ikke slik at EU ikke tar utfordringene på alvor. For eksempel er arbeids- og velferdspolitikk tillagt større vekt de siste årene. I fjor ble en egen «sosial pilar», som skal garantere grunnleggende sosiale rettigheter, opprettet. EU har videre inntatt en utålmodig rolle i arbeidet med å sørge for at internasjonale selskaper bidrar til fellesskapet gjennom å betale skatt. På klimaområdet og personverner EU blitt en viktig progressiv kraft.
Det er likevel mulig å gjøre mer. Pikettys forslag er nok langt mer ambisiøse enn det EUs medlemsland er villige til å være med på på kort sikt. Det er heller ikke sikkert alle de konkrete løsningene er de rette for de utfordringene EU står overfor.
Men det er likevel et skritt i riktig retning. Skal EU overleve som politisk prosjekt er de helt nødt til å vise enda tydeligere at de er til for alle – og ikke bare for noen få.
