Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

EU i fellesskapsfella

DISKUSJONEN OM EU

skal referere til en kristen arv i forordet til den nye grunnloven har skapt mye støy. Grunnloven, slik den ble vedtatt på EUs toppmøte i Brussel 18. juni 2004, henviser til at EUs grunnverdier er basert på «den europeiske kulturelle, religiøse og humanistiske arv». Denne generelle beskrivelsen av EUs arv er et retorisk grep for å redusere konfliktnivået innad i EU og for å forhindre protester fra muslimske land, kandidater til EU eller ikke. Grepet har imidlertid satt EU i noe vi kan kalle felleskapsfella. Å gå i denne fella kan bety at argumenter for at for eksempel Tyrkia ikke bør bli medlem i EU (flertallet av befolkningen er muslimer og at landet har en «muslimsk arv») svekkes.

KAMPEN OM EUS

religiøse arv har i hovedsak foregått på tre nivåer: mellom stater, mellom partigrupperinger i Europaparlamentet og mellom ikke-statlige organisasjoner.

Det er de katolske statene i EU som har presset hardest på for å få en eksplisitt henvisning til kristendommen, og de har fått sterk støtte fra Vatikanet og paven. Det er Polen som har gått i bresjen for en slik referanse. Polen ønsket at grunnloven skulle følge ordlyden til sin grunnlov. Den refererer både til Gud og kristendommen. Hovedopponenten har vært Frankrike, med støtte fra Nederland og Norden. Den franske presidenten mente at den franske grunnloven burde være utgangspunktet for EUs grunnlov (også) i dette spørsmålet. Den er uten referanse til noen religion, den framhever Frankrike som en sekulær stat og legger vekt på de individuelle rettighetene til hvert enkelt menneske.

Fram til Europaparlamentvalget i juni 2004 hadde fem partigrupperinger en partlinje i denne saken, de tre andre grupperingene hadde det ikke. To grupperinger (EPP-ED og UEN) ønsket en eksplisitt referanse til kristendommen. To andre grupperinger (PES og Green/EFA) aksepterte kun en generell henvisning til religiøs arv. Én gruppering (ELDR) var mot en referanse til religion i enhver form, fordi det ville ekskludere agnostikere og ateister. En sjette gruppering hadde ingen partilinje (GUE/NGL) men flertallet innenfor denne sammenslutningen var mot enhver form for henvisning til religiøs arv. To grupperinger (EDD og de partiløse) hadde innbyrdes svært ulike oppfatninger om saken. Til tross for at de fleste partigrupperingene hadde en partilinje kan vi ikke snakke om noen form for partipisk i denne saken. For eksempel ble en kampanje mot en referanse til kristendommen støttet av medlemmer fra alle partigrupperinger i parlamentet, bortsett fra en. Utfallet av avstemningen i Europaparlamentet viser også at det ikke var flertall for en henvisning til kristendommen.

KATOLSKE IKKE-STATLIGE

organisasjoner har vært mest høylytte i kampen om en referanse til EUs religiøse arv, mens jødiske, muslimske, sekulære og humanistiske organisasjoner har vært mer tilbakeholdne. Samtidig har innflytelsesrike katolske pressgrupper samarbeidet med protestanter, ortodokse og anglikanere, og de har i fellesskap uttrykt bekymring for at EU, ved å utelate en eksplisitt referanse til kristendommen, fornekter EUs fortid og dermed står i fare for å utarme seg selv. For de ikke-religiøse interesseorganisasjonene er innfallsvinkelen en annen. De har for eksempel argumentert for at religion ikke er av særlig betydning for de fleste nordeuropeere og at EU istedenfor å referere til religion i grunnloven bør sikre rettighetene til de som ikke er religiøse.

Utfallet vitner om at arbeidet med grunnloven har vært en demokratisk prosess der EU har kommet fram til en kompromissløsning. Spørsmålet er hva dette kompromisset innebærer? Forrige utvidelsesrunde kan illustrere konsekvensen av slike retoriske grep.

I ROMA-TRAKTATEN

het det at fellesskapet har til hensikt å samle alle som ønsker å bevare og styrke freden og friheten i Europa. I Maastricht-traktaten gjentok EU målsettingen om å viske ut skillelinjer i Europa og under toppmøtet i København 1993 ble det utarbeidet konkrete søkekriterier (København-kriteriene) for de øst- og sentraleuropeiske (ØSE) statene. ØSE statene tilpasset seg etter beste evne og forlangte full støtte til sine stats- og nasjonsbyggingsprosjekter. Henvisningen til å viske ut skillelinjene ble tolket som om en invitasjon til å delta i det europeiske fellesskapet. Søkerlandene gjorde strategisk bruk av normbaserte argumenter for å oppfylle sitt ønske om medlemskap. EU ble på den måten fanget i sin egen retorikk og ville miste troverdighet hvis de ikke fulgte opp egne retningslinjer. EU gikk dermed i en fellesskapsfelle.

SØKERLANDENE HAR BRUKT

forskjellige argumenter for å sette EU i denne fella. For det første har de definert sin egen europeiske identitet. De har framhevet at de er en del av Europa både geografisk og kulturelt. Samtidig har de enkelte kandidatlandene konkurrert seg imellom. Slovenerne har understreket sin europeiskhet og kroatenes balkanske karakter, Ungarn har betraktet seg som mer europeisk enn Romania osv. For det andre har de hatt sine egne tolkninger av adgangskriteriene. Når medlemsland har vært skeptiske til en utvidelse, har kandidatlandene henvist til ideen og intensjonene til EUs grunnleggere. De har bedt om å bli vurdert ut ifra politiske kriterier og at EU må ta hensyn til utviklingen på lang sikt. Mener EU alvor med å sikre fred, stabilitet og velferd på hele det europeiske kontinentet, er det nødvendig å inkludere de statene som har størst sjanse til å skape uro. For det tredje har kandidatland vært flinke til å påpeke inkonsistens i EUs argumentasjon. De har vært påpasselige med å påpeke misforhold mellom politiske erklæringer og faktisk adferd. De har sammenlignet EUs forhold til andre ikke-medlemmer og til tidligere utvidelsesrunder. Behandlingen av Hellas, Tyrkia, Spania og Portugal har vært referanserammen.

FRAMOVER ER DET IKKE

usannsynlig at Tyrkia påberoper seg en stadig sterkere europeisk identitet etter hvert som landet tilfredsstiller EUs krav til medlemskap samtidig som det ønsker å ta avstand fra land som Syria, Iran og Irak. Den samme dynamikken kan drive Aserbajdsjan (i forhold til Russland og Iran) og Marokko (i forhold til Algerie) mot EU og en europeisk identitet. De samme statene kan også argumentere for at de bør bli medlem i EU for på den måten å sikre en europeisk identitet og for å oppnå stabilitet i Europa. Moderate og vestlige muslimer kan hevde at en tettere integrasjon med EU kan sikre at ytterliggående muslimer ikke tar over som et resultat av økonomisk og politisk fremmedgjøring fra EU. Det vil sette EUs ønsker om fred, stabilitet og sikkerhet på spill. Og til slutt hvorfor skal ikke Aserbajdsjan behandles på samme måte som Tyrkia, hvis de oppfyller kriteriene i like stor grad? Alt kan skje etter at EU har valgt å ikke knytte sin identitet til en bestemt religiøs arv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling