FORLIS: En synkende båt overfylt av flyktninger ved lasteskipet «OOC Jaguar» i Middelhavet 20. april. Skipene til det tyske rederiet Opielok Offshore Carriers har reddet mer en 1500 skipbrudne de siste fem månedene. Foto: EPA / Scanpix / Opielok Offshore Carriers
FORLIS: En synkende båt overfylt av flyktninger ved lasteskipet «OOC Jaguar» i Middelhavet 20. april. Skipene til det tyske rederiet Opielok Offshore Carriers har reddet mer en 1500 skipbrudne de siste fem månedene. Foto: EPA / Scanpix / Opielok Offshore CarriersVis mer

EU i havsnød

EU er nødt til å vende blikket mot sørgrensa, Middelhavet, hvor druknende båtflyktninger bare er den mest akutte av utfordringene, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Etter ei drøy uke hvor det kan ha druknet mer enn tusen båtflyktninger i Middelhavet på vei til Europas kyst, sammenkalte EU i går utenriks- og innenriksministrene til et krisemøte. Et ekstraordinært toppmøte av de 28 landenes stats- og regjeringssjefer kan komme i løpet av uka. Det krever statsministrene Matteo Renzi i Italia og Mariano Rajoy i Spania.

- Vi har ingen flere unnskyldninger, EU har ingen flere unnskyldninger, medlemslandene har ingen flere unnskyldninger. Det trengs øyeblikkelig handling fra EU og medlemslandene, sa Federica Mogherini, utenrikssjefen i EU, før møtet.

Men det er uklart hva de kan enes om for å stanse denne tragedien. Medlemslandene er sterkt splittet i synet på hva som må gjøres. Det kom klart fram da Italia 1. november 2014 avsluttet operasjonen «Mare Nostrum», som hadde vart i et år. Italia sto aleine, operasjonen omfattet så mye som et dusin skip og 900 kvinner og menn om bord, den opererte i et stort område og kostet Italia 9 millioner euro i måneden. På et år gjennomførte de 588 redningsoperasjoner og brakte 120 300 mennesker til land i live.

Italia mente byrdene måtte deles innad i EU. EU satte inn operasjonen «Triton», som er mye mindre og underlagt grensevaktstyrken Frontex. Budsjettet er bare på 2,9 millioner euro i måneden. De har til rådighet to fly, et helikopter, sju skip og 65 offiserer. Å redde menneskeliv er ikke deres første oppgave, og de seiler og flyr bare langs den europeiske kysten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er jo åpenbart ikke nok. Men Storbritannia nektet å bidra med penger til arbeidet. Å søke etter og redde mennesker i havsnød vil bare lokke flere å forsøke den farefulle overfarten, sa britene.

Nå kommer det som man i riktig gamle dager kalte «seilingsårstida» på Middelhavet, med bedre værforhold, og antallet som vil forsøke overfarten ventes å stige. I fjor kom rundt 219 000 over Middelhavet, mens minst 3 500 mistet livet.

Når det gjelder å redde menneskeliv i havsnød er opplagt en storstilt redningstjeneste det rette svaret. Da gjenstår det «bare» å få medlemslandene til å stille opp med penger, skip, fly, helikoptere og mannskap, og finne ut hvilke land som skal ta imot hvor mange. Lett blir det ikke. På Sicilia er det ikke engang plass til flere døde på øyas gravplasser, sier Renzi.

Å forsøke å dempe strømmen ved å hjelpe de som vil flykte der de hører hjemme er et fornuftig, men ofte veldig vanskelig tiltak. Nå kommer det særlig mange fra Syria og gjennom Libya, hvor flyktninger fra mange afrikanske land samles. Der måtte man i fall gå inn med militære styrker for oppnå noe. Men Libyas kyst kan muligens patruljeres med marinefartøy.

Statssammenbruddet i Libya og den korte sjøveien til Italia gjør landet velegnet for menneskesmuglere. Mange av dem er væpnede bander som opptrer som egen myndighet i sine områder.

Før opprørene under «den arabiske våren» var den vestlige ruta over Middelhavet ei stor utfordring for Spania. Folk fra land sør for Sahara kom seg til Marokko og satte i båt over til Kanariøyene eller fastlandet eller de kom seg inn i de spanske enklavene i Afrika, Ceuta og Melilla. Men Spania og Marokko har fått til et politisk samarbeid og Spania har forsterket grensegjerdene rundt enklavene. Dette har dempet pågangen.

I 2011 var Italias største utfordring strømmen fra Tunisia til øya Lampedusa, like ved den afrikanske kysten. Langt færre tunisiere kommer nå, fordi de politiske forholdene i Tunisia er rolige og EU har myndigheter å samarbeide med. Lampedusa er stadig en flaskehals, men nå på grunn av Libya.

Der det er politisk mulig kan man altså hjelpe folk der de vil flykte fra. Men utfordringene for EU i Middelhavet er mange, store og vil vare lenge. Flyktninger, menneskesmuglere og væpnede islamister langs sørgrensa kan utvikle seg til et farlig sprengstoff. Om islamistene, som hersker i deler av Libya, går inn i og overtar menneskehandelen og bruker flyktningerutene til å få «hellige krigere» inn i EU, har EU også fått en alvorlig sikkerhetstrussel.

EU kan dessuten ikke se bort fra sine menneskelige plikter til å ta imot flyktninger fra krig og undertrykkelse, som ikke har noen annen reisevei enn den livsfarlige overfarten over havet, og som har et rettmessig krav på asyl.