KONFLIKT: Et lager for tank-ammunisjon ved en militærbase i Balaklia gikk i lufta 23. mars i år. Ukrainske myndigheter mener Russland eller russiske separatister sto bak. Siden 2014 er mer enn 10.000 mennesker drept i konflikten i Øst-Ukraina. Foto:  REUTERS/Alexander Sadovoy 
KONFLIKT: Et lager for tank-ammunisjon ved en militærbase i Balaklia gikk i lufta 23. mars i år. Ukrainske myndigheter mener Russland eller russiske separatister sto bak. Siden 2014 er mer enn 10.000 mennesker drept i konflikten i Øst-Ukraina. Foto:  REUTERS/Alexander Sadovoy Vis mer

EU kan ikke ta æren for den lange freden i Europa

Ideen om at økonomisk integrasjon og samarbeid alene kan forebygge krig, er det lite hold i.

Meninger

Den 25. mars var det 60 år siden de seks landene, Vest-Tyskland; Frankrike; Italia; Nederland; Belgia og Luxembourg, undertegnet Romatraktaten, Traktaten om Det europeiske fellesskap, EF. I 1951 hadde de samme landene inngått Kull og Stålunionen, en felles organisasjon for kull- og stålindustrien i Tyskland og Frankrike. Kull og stål var den gang de to viktigste innsatsfaktorene i krigsindustrien. Det var bare seks år siden andre verdenskrig, og formålet var å hindre en ny krig mellom de to landene. Kull og stålunionens overnasjonale institusjonelle rammeverk kom til å danne mønster for EF, og dermed også for etterfølgeren EU.

Tiden fra 1951 til i dag er den lengste perioden i Europas historie uten krig mellom Frankrike og Tyskland. Og det har derfor festet seg en alminnelig oppfatning om at denne freden først og fremst skyldes EF og etterfølgeren EU. Da EU i 2012 ble tildelt Nobels fredspris, sa Nobelkomiteens formann Torbjørn Jagland det slik: «Unionen har over seks tiår bidratt til utviklingen av fred, demokrati og menneskerettigheter i Europa. EU har bidratt til at Europa har endret seg fra å være et krigens kontinent til å bli et fredens kontinent.»

Det er utvilsomt riktig at EU sammen med sine to forgjengere, Kull og Stålunionen og EF har bidratt til fred, demokrati og menneskerettigheter i vår del av verden. Men at hovedårsaken til fred i Europa først og fremst skyldes EF og EU beror på en grunnleggende attribusjonsfeil.

Ideen om at økonomisk integrasjon og samarbeid alene kan forebygge krig, er det nemlig lite hold i. De to verdenskrigene som herjet Europa mellom 1914 og 1945 brøt ut til tross for omfattende handel og økonomisk samvirke mellom de europeiske landene. Den langvarige freden i Europa etter 1945 skyldes derfor ikke primært EF og EU. Freden skyldes at ruinene av Europa etter andre verdenskrig var under kontroll av USA og Sovjetunionen. Den skyldtes at USAs militære tilstedeværelse i Europa etter 1945, opprettelsen av NATO i 1949, og det kjernefysiske «sjakk matt» mellom Sovjetunionen og USA under Den kalde krigen, i praksis la lokk på de tradisjonelle intraeuropeiske konfliktene.

Det var NATO og USAs tunge militære tilstedeværelse i Tyskland, som gjorde at Frankrike og Storbritannia etter hvert følte seg trygge nok til at de kunne bringe tyskerne inn i folden igjen. Dette var den maktpolitiske forutsetningen for at, først Kull og Stålunionen, og siden Romatraktaten og EF, ble politisk mulig.

Da Sovjetunionen ble borte, USAs tilstedeværelse i Europa ble redusert, og NATOs sikkerhetsgaranti svekket, ble de europeiske landenes handlingsrom for å forfølge egne interesser på naboenes bekostning igjen større. Det førte til krig på Balkan på 1990-tallet, fristet NATO og EU til å utvide østover, inn i Russlands tradisjonelle interessesfære, som i sin tur framprovoserte Russlands anneksjon av Krim og er medvirkende årsak til at EU nå knaker i sammenføyningene. Vi lever sannelig i spennende tider!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook