VALGT: Den nye presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker fra Luxemburg, taler til Europa-parlamentet i Strasbourg før han ble valgt tirsdag. Foto: REUTERS / Scanpix / Vincent Kessler
VALGT: Den nye presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker fra Luxemburg, taler til Europa-parlamentet i Strasbourg før han ble valgt tirsdag. Foto: REUTERS / Scanpix / Vincent KesslerVis mer

EU legger om fra sparing til vekst

Europa-parlamentet valgte den konservative Jean-Claude Juncker til president i EU-kommisjonen, men med et nesten «sosialdemokratisk» program.

Kommentar

Den tidligere statsministeren i Luxemburg lovte foran de folkevalgte i parlamentet i Strasbourg et arbeidsprogram for å skape økonomisk vekst, bygge arbeidsplasser og øke investeringene. Dette kommer etter årevis med innsparinger og krisepakker i EU.

Da Italia nylig overtok det halvårlige presidentskapet i EU snakket statsminister Matteo Renzi om de samme oppgavene. EU er ved et veiskille og må velge mellom lange tider med innsparinger og høy arbeidsledighet eller ta steg for å gjenskape økonomisk styrke, sa Renzi.

Også Pengefondet mener nå at EUs regler for gjeld og underskudd på statsbudsjettet er for strikte.

- Krisa er ikke over så lenge det er 25 millioner mennesker uten arbeid, sa Jean-Claude Juncker i parlamentet i Strasbourg tirsdag.

Tidevannet er i ferd med å snu i EU. Da virker det kanskje veldig snålt å velge Juncker til den mektige posten som «regjeringssjef» i EU. Han ledet i åtte år Euro-gruppa av de landene som har innført fellesmynten, og han har derfor et stort ansvar for krisepolitikken. Men valget av ham er en kamp om prinsipper og forlik mellom de politiske familiene.

De konservative, Europas Folkeparti, fikk den største gruppa i parlamentet i valget i mai. De viktigste av de politiske familiene var enige om at den familien som fikk flest medlemmer i parlamentet burde lede EU-kommisjonen. De konservative hadde valgt Juncker som sin «spitzenkandidat». Sosialdemokratene, De Grønne, de liberale og venstresosialistene hadde også utpekt hver sine kandidater til å bli president i EU-kommisjonen. Bare EU-skeptikerne og -haterne nektet å utpeke kandidater til et verv de helst vil avskaffe.

Europa-parlamentet har med valget av Juncker innført noe nær parlamentarisme. Stats- og regjeringssjefene foreslår hvem som skal presidere Kommisjonen, men denne personen må så godkjennes med stemmene fra et flertall av de 751 medlemmene i parlamentet.

Det var ikke helt dette en del av stats- og regjeringssjefene hadde ønsket. Imidlertid fikk disse «spitzenkandidatene» så mye oppmerksomhet i valgkampen at det etterpå var politisk umulig å overse utfallet av valget. Under det siste toppmøtet var det bare de to statsministrene David Cameron fra Storbritannia og Viktor Orbán fra Ungarn som stemte mot Juncker. De mener han er altfor EU-glad, altfor føderalistisk.

Europa-parlamentet har med dette styrket seg i forhold til EU-rådet, altså toppmøtene hvor stats- og regjeringssjefene samles. Etter neste parlamentsvalg blir det umulig å tilsidesette denne parlamentarismen.

Samtidig har sosialdemokratene og andre familier fått noe igjen for å godta Juncker. De har fått ham til å vri den politiske dagsorden i mer sosial retning, til større omtanke for ofrene for sparepolitikken. Det er i samme retning som Italia vil trekke dagsorden under sitt seks måneder lange presidentskap. Dette er også velgernes klare dom i valget til Europa-parlamentet, der både ytre venstre og ytre høyre hadde stor framgang, om enn ikke så stor som mange fryktet på forhånd.

Italias statsminister, sosialdemokraten Renzi, er ikke altfor glad i den konservative Juncker, som har stått for de innstrammingene som Italia, Hellas, Spania og Portugal har lidd under.

Valget i mai viste «et vidt utbredd og fremdeles ubesvart krav om endring», uttalte Renzi nylig. Hvis man ikke tar hensyn til dette «kan dette kravet gå surt og nøre opp under anti-europeiske, til og med fremmedfiendtlige, holdninger», advarte han, og snakket om et gap mellom sør og nord og mellom fattig og rik.

- De som tror at gapet i Europa er fylt med å nominere Juncker lever på mars, sa Renzi.

Renzi og Italia har god anledning til å påvirke den politiske dagsorden i EU framover. Den sittende EU-kommisjonen under José Manuel Barroso er på vei ut, mens den neste ikke er på plass før i oktober. Renzi har god støtte for sin kritikk av krisepolitikken hos president François Hollande. Men Frankrike må, som alltid, forsøke å komme overens med Tyskland. Og det er vel Angela Merkel og Jean-Claude Juncker som Renzi sikter til når han snakker om «sparepolitikkens yppersteprester og profeter».

Juncker har imidlertid tydeligvis skjønt hvor vindene nå blåser:

- I alle landene i EU setter vi ei sosial minstelønn, ei garantert minstelønn, sa den konservative i EU-parlamentet tirsdag.

Onsdag møtes EU-rådet av stats- og regjeringssjefer. De skal drøfte hvem som skal bli ny utenrikssjef etter Catherine Ashton og ny president i EU-rådet etter Herman Van Rompuy. I tillegg skal 26 andre kommisjonærer, utenom presidenten og utenrikssjefen, velges og fordeles mellom landene. President Hollande skal ha krevd kommisjonæren for økonomi for Frankrike, ettersom han frykter at Juncker skal prege den økonomiske politikken for mye. Hollande kjemper for politisk og økonomisk armslag til å skape vekst i Frankrike. Hans økonomiske politikk så langt har fått velgerne til å vende ham ryggen i flokk.

Det var vel dette spriket mellom økonomisk og politisk fornuft Jean-Claude Juncker hadde i tankene da han på det verste i euro-krisa uttalte:

- Vi vet hvordan vi kan løse krisa, men ikke hvordan vi kan vinne et valg etterpå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook