EU, NATO og norsk sikkerhet

«Perspektivet av EU-utvidelse østover øker behovet for en aktiv og profilert tilpasning fra norsk side til EU-prosessen, også sikkerhetspolitisk.»

Det synes å gjøre seg gjeldende visse illusjoner både blant kandidatlandene i Sentral- og Øst-Europa og i andre land - også i Norge - om at EU gjennom den forestående utvidelsen vil kunne få en sterkere NATO-forankring, også på lengre sikt. Det antas da at dette vil være følgen av at NATO-medlemskap prioriteres foran EU-medlemskap i de fleste av kandidatlandene. I tråd med slike forestillinger kan det ligge nært å tenke seg et mulig samspill mellom Norge og NATO-orienterte kandidatland med sikte på å gjøre NATO til en formelt overordnet samordningsramme for både EU- og europeiske ikke-EU-land. Men både historien og dagens EU-utvikling viser at slike forhåpninger bygger på sviktende grunnlag. Trenden går klart i motsatt retning. NATO blir heretter i europeisk sammenheng i store trekk hva EU gjør det til. Verken Norge eller kandidatlandene i Sentral- og Øst-Europa har i realiteten noe alternativ til EU-tilpasning også på dette felt.

At den forestående østutvidelsen av EU skulle gjøre mulig det som Storbritannia med sine støttespillere både utenfor og innenfor EU i alle de år ikke har klart, nemlig å få i stand en slags formell underordning av EU under et NATO-system ledet av USA, kan aldri bli noe annet enn en illusjon. St. Malo-møtet viste at britene selv har kommet til denne erkjennelsen, og det er ikke minst dette faktum som har muliggjort den raske utviklingen i EU det siste året, bl.a. i retning av en felles militær krisehåndteringspolitikk.

EU har allerede definert sitt opplegg for utviklingen av en mer selvstendig profil, og de mer konkrete militærpolitiske og institusjonelle spørsmål vil bli avklart gjennom de pågående diskusjonene i EU og NATO, det vil i realiteten si mellom EU og USA. Utfallet vil i hovedtrekk være klart før utløpet av år 2000, altså før det skjer noen utvidelse av EU, og før kandidatlandene kan være med på beslutningene. Disse landene har ingen som helst utsikt til å kunne bruke NATO-kortet med tanke på å få EU til å oppgi sin selvstendighetslinje. Forsøk i en slik retning vil bare kunne ha ett resultat, nemlig at de forlenger sitt opphold i venteværelset.

Kandidatlandene vil, før de får noen formell medbestemmelse i EU, både i ord og gjerning måtte tilkjennegi at de tilpasser seg også denne delen av acquis communautaire. Det dreier seg her vel å merke ikke om tilpasning til en EU-utvikling rettet mot NATO, men om tilpasning til en utvikling som vil gjøre EU mer likeverdig med USA innenfor alliansen. Det er bare dersom USA motsetter seg en slik utvikling og forsøker å opprettholde sitt hegemoni ved hjelp av NATO, at EUs politikk eventuelt kan føre til en alvorlig påkjenning for NATO som organisasjon.

Som ikke-medlem er Norge naturligvis interessert i å øke sin innflytelse på EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk mest mulig. Men eventuelt å bruke NATO-medlemskapet i et forsøk på å spille sammen med kandidatland som prioriterer NATO framfor et sikkerhetspolitisk mer selvstendig EU, er knapt noen farbar vei. Tvert imot vil ethvert slikt forsøk være egnet til å forsterke inntrykket av Norge som et land som ikke ønsker EU-selvstendighet på dette området. Skulle et slikt inntrykk festne seg, vil det fra de toneangivende EU-lands synspunkt fortone seg enklest at Norge fortsatt blir stående utenfor den formelle beslutningsprosessen.

Omvendt kan en nok trygt regne med at jo mer utvetydig Norge tilkjennegir sin støtte til EUs overordnete målsettinger for europeisk politikk i sin helhet, desto mer lydhøre vil de ledende EU-landene - i første rekke Frankrike og Tyskland - være overfor norske ønskemål.

Perspektivet av EU-utvidelse østover øker dermed behovet for en aktiv og profilert tilpasning fra norsk side til EU-prosessen, også sikkerhetspolitisk. Det er i denne sammenheng ikke nok å basere seg på samordning i NATO, simpelthen fordi EU-prosessen ikke styres gjennom NATO, og fordi den griper langt videre enn NATO i mange sammenhenger.

Norge vil måtte forholde seg til kandidatland og nye medlemsland gjennom EU på alle felter som faller inn under EUs kompetanse. Relasjonene vil måtte innordnes i rammer fastlagt av EU, både slike som Norge alt er med i - som EØS og Schengen - og i de nye som er under utvikling, blant annet de sikkerhetspolitiske.

I utgangspunktet er Norge langt mer integrert i EU enn hva kandidatlandene er. Etter hvert som disse nærmer seg fullt medlemskap, og gitt at Norge fortsetter sin ikke-medlemskapslinje, vil dette forholdet endre seg. Kandidatlandene vil gradvis trekkes sterkere med i et institusjonalisert samarbeid, som Norge formelt står utenfor. Med oppnådd medlemskap vil de være fullt med på å bestemme utformingen av rammene også for Norges forbindelser med EU som helhet.

Det er særlig når det gjelder forholdet til Russland, at Norge i forbindelse med østutvidelsen av EU vil få et økt behov for å markere sin politiske kurs på en troverdig måte. For EU er forholdet til Russland et overordnet hensyn med tanke på østutvidelsen.

Den fellesstrategien for Russland som Köln-toppmøtet i juni i fjor vedtok, viser at EU ser utvidelsen som ledd i utviklingen av et langsiktig strategisk partnerskap med Russland innenfor en alleuropeisk ramme, hvor EU forutsettes å spille en hovedrolle.

Russland stiller seg positivt til et slikt EU-perspektiv, i skarp kontrast til hva som er dette landets holdning overfor NATO. Etter Kosovo er mulighetene for å bruke NATO som et instrument for samarbeid med Russland sterkt svekket. Denne kjensgjerningen har sterke implikasjoner både for Norges og for kandidatlandenes handlingsrom i EU-sammenheng generelt sett og for deres politikk overfor Russland i særdeleshet.

Kandidatlandene i Sentral- og Øst-Europa står overfor nødvendigheten av å tilpasse seg EUs strategiske partnerskap med Russland som en del av acquis communautaire. En politikk fra deres side som legger hovedvekten på Russland som en potensiell trussel og på NATO-medlemskap som den eneste effektive garanti mot denne trusselen, vil passe dårlig inn i et slikt perspektiv og vil heller ikke ha utsikt til å føre fram overfor EU. At Frankrike og Tyskland i forbindelse med den pågående traktatkonferansen (IGC 2000) så sterkt betoner nødvendigheten av en ytterligere utdyping av unionen - om nødvendig gjennom formalisering av en indre, mer føderalistisk, kjerne - har en tydelig adresse også til kandidatlandene.

Det faktum som både Norge og kandidatlandene i Sentral- og Øst-Europa således står overfor, er at de bare høyst marginalt kan innvirke på orienteringen av EUs politikk, mens de på den annen side i stigende grad blir nødt til å tilpasse seg resultatene av denne politikken. Noen reell mulighet for å velge mellom NATO og EU i sikkerhetspolitikken eksisterer i praksis ikke.

For Norge som ikke-EU-medlem og tradisjonelt sterkt NATO-orientert land, kan EU-utviklingen virke som en vanskelig utfordring, særlig i sikkerhetspolitikken. Men egentlig åpner denne utviklingen også mange nye positive muligheter som øst-vest-delingen av Europa tidligere blokkerte for. EUs sikkerhetsperspektiv omfatter hele Europa, inklusive Russland. Jo sterkere politisk og jo mer omfattende geografisk EU blir, desto bedre vil unionen være i stand til å sikre stabiliteten på hele kontinentet. Faren for å bli trukket inn i krig vil ikke være større for Norge enn for EUs medlemsland. Risikoen for Norge ved å følge EU-perspektivet også sikkerhetspolitisk er heller ikke større enn hva den er for EU-landene selv, inklusive de nordiske nabolandene. Det ville derfor være både naturlig og konstruktivt om Norge orienterte sin sikkerhets- og utenrikspolitikk - inklusive forholdet til Russland så vel som til USA og NATO - i et nordisk EU-tilknyttet perspektiv, i aktivt samarbeid med de øvrige nordiske og etter hvert også med de baltiske land.