EU og arven fra den franske revolusjon

DEN FRANSKE menneskerettighetserklæringen av 1789 slo fast prinsippet om alles likhet og frihet og at formålet med enhver politisk organisasjon er å beskytte individets ukrenkelige rettigheter. Denne arven gir gjenlyd i dagens EU-debatt.Den franske folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat 29. mai vil stå som en historisk merkedag for europeisk demokrati. Ikke bare var valgdeltakelsen på hele 70 %, den offentlige debatten forut for avstemningen var omfattende og kvaliteten på argumentene var relativt god. Debatten i Nederland, som hadde folkeavstemning 1. juni, var på langt nær så omfattende.Selv om mange ville straffe regjeringen og president Chirac, handlet avstemningen om hvordan Europa har utviklet seg. For franske velgere er høy arbeidsledighet, sosial dumping og manglende sosial beskyttelse ikke bare et nasjonalt, men også et europeisk spørsmål, noe spørreundersøkelser i etterkant bekrefter. Nesten en av tre nei-velgere fryktet grunnlovstraktatens konsekvenser for arbeidsledigheten, 19 % uttalte at teksten var for liberal og 16 % at den ikke var sosial nok. Tre av fem mente dessuten at et nei ville åpne for en re-forhandling som kunne gjøre grunnlovstraktaten mer sosial.

SPLITTELSEN på den franske venstresiden handlet om hvilken politikk som skal styre EU. Mange på nei-siden mener grunnlovstraktaten knesetter markedsfrihetene for sterkt og at den derfor bør forkastes til fordel for en ny avtale der sosiale rettigheter er bedre beskyttet. De er uenig i EUs ny-liberalisme og vil ha en union som i større grad beskytter sosiale rettigheter. Men dette betyr i realiteten mer EU - det innebærer mer penger og myndighet til det europeiske nivå.Hvordan skal så det franske «neiet» håndteres? For at et demokrati skal fungere må det være mulig å omsette folkeviljen til praktisk politisk handling. Et folkelig mandat er gitt, men paradoksalt nok finnes det ingen mulighet til å kunne omsette det til praktisk politikk. Skal stats- og regjeringssjefene nå gå for et mer sosialt Europa? Skal de velge å re-nasjonalisere eller avvikle deler av det europeiske samarbeidet? Skal de stoppe øst-utvidelsen? Skal de lage en ny konstitusjon? Den virkelige demokratiske krisen er at velgerne har etterspurt politisk styring og et lederskap med en beslutningskapasitet som ikke finnes. Folkeavstemninger er strålende anledninger til å høyne de politiske forventningene og til å formulere nye, ofte motstridende mandat til det politiske lederskapet som blir sittende impotente igjen. Det er nå fanget i en beslutningsfelle. Det kan ikke overse det franske og nederlandske nei, men trenger forfatningen for å håndtere den videre integrasjonsprosessen.Flere land har utsatt sine planlagte folkeavstemninger, mens andre har valgt å gå videre med sine ratifikasjonsprosesser. I tillegg til de ni landene som allerede hadde godkjent grunnlovstraktaten før Frankrikes nei, har ytterlige fire gjort det siden.

DEBATTENE I forkant av disse ratifiseringene har vært fraværende. I den grad det har vært noen, minner de mer om reklamekampanjer som i den spanske, eller rene ritualer som i den tyske. Undersøkelser viser at nesten halvparten av spanjolene og en av tre hollendere oppgav mangel på debatt og informasjon om grunnlovstraktaten som hovedgrunnen til at de stemte nei eller avstod fra å stemme. Det er fravær av ordentlige diskusjoner der argumenter blir testet og prøvd i et offentlig ordskifte, noe mange ser seg tjent med fordi de oppfatter unionen kun som et markedsprosjekt og motsetter seg videre integrasjon. De ser ikke behov for demokrati og folkelig forankring av prosjektet. Denne forståelsen blir effektivt støttet av visse krefter innen unionen også. Derfor er de glad til at det ikke blir noen debatt. Borgerne blir de skadelidende for dette fratar dem muligheten til å øve innflytelse over de beslutninger som berører dem.Unntaket er som sagt Frankrike. Debatten her kan ikke sammenlignes med EU-motstanden i land som Tsjekkia, Storbritannia og for den saks skyld i Skandinavia for her handler det ikke først og fremst om nasjonale interesser og suverenitet. I Frankrike, som på resten av kontinentet, er en for lengst kommet forbi dikotomien for eller mot EU. Det europeiske samarbeidet er blitt en del av dagens orden, og hele tre av fire franskmenn mener en forfatning er uunnværlig for EU.

EN GRUNNLOV trengs fordi EU har utviklet seg til en overnasjonal organisasjon. Det er behov for en normativ ramme som kan begrunne og regulere myndighetsutøvelsen, fordi det i Europa nå er bygget opp en ny styringsstruktur med mulighet til å sanksjonere nasjonalstatenes handlinger. Ved konflikt må nasjonal rett vike for EU-retten på de områder fellesskapet har kompetanse og Europas borgere har fått rettigheter som de kan bruke mot sin egen stat. EU har fått kompetanse til å sanksjonere overgrep mot enkeltindivider og minoriteter. Det er en struktur som har utviklet et politisk system med statslignende funksjoner, med både lovgivende, utøvende og dømmende organer. I stigende grad fatter det beslutninger som har konsekvenser for så vel nasjonalstatene som for borgerne i Europa. Problemet er imidlertid at denne ordenen har store mangler med hensyn til demokrati.

ALL MAKT stammer fra folket, heter det, og problemet er at det europeiske samarbeidet som startet ut som problemløsning for medlemsstatene snart fikk et teknokratisk preg. Det var de økonomiske og politiske elitene som samarbeidet og som mente å vite hva befolkningen ville. Lenge kunne beslutningstakerne trekke på en taus konsensus, men misnøyen grep om seg. Den toppet seg med Maastricht-traktaten i 1992 som la grunnlaget for den politiske unionen. Det var med svært knappe marginer den franske befolkningen sa ja, og i Danmark ble det som kjent nei. Dette sendte sjokkbølger inn i EU-systemet, og det ble satt i gang reformer for å møte kritikken. Slagordet var en union nærmere borgerne, og ulike tiltak har blitt satt i verk. I 2003 la et mer demokratisk organ - et konvent - fram forslaget om ny grunnlovstraktat for EU. Her gis EU-parlamentet og de nasjonale parlamentene større makt og her forenkles beslutningsprosedyrene. Men reformene hadde liten forankring i en offentlig debatt som kunne gi demokratisk legitimitet til den europeiske integrasjonsprosessen.Det er mangelen på slike prosesser som er EUs virkelige, og til syvende og sist også medlemsstatenes demokratiske underskudd. Det er i offentligheten at det kritiske blikk dannes og den kommunikative makt skapes. Det er denne makten som gjør det mulig for beslutningstakere å vise til folkemeningen og det er denne som gir borgere mulighet til å holde beslutningstakere ansvarlige for sin politikk. Dette er bakgrunnen for at debatten i Frankrike er så interessant. Den går på framtidens Europa og mange er redd for at konsesjonene gitt til EU-skeptikerne (les britene) om et mindre forpliktende og mer liberalistisk EU, skal utvanne samarbeidet og svekke integrasjonsbestrebelsene. Arven fra den franske revolusjonen lever videre!