MIDDELHAVSKRISE: Demonstranter bærer symbolske kister med døde båtflyktninger som har druknet i Middelhavet utenfor EU-hovedkvarteret, hvor stats- og regjeringssjefene i de 28 medlemslandene var samlet til krisemøte om tragedien.  Foto: AP / Scanpix / Geert Vanden Wijngaert
MIDDELHAVSKRISE: Demonstranter bærer symbolske kister med døde båtflyktninger som har druknet i Middelhavet utenfor EU-hovedkvarteret, hvor stats- og regjeringssjefene i de 28 medlemslandene var samlet til krisemøte om tragedien. Foto: AP / Scanpix / Geert Vanden WijngaertVis mer

EU trenger livreddere, krigere og grensevakter

Redde liv, gå til krig og vokte grenser, det skal være svaret fra toppmøtet i EU på den krisa som utfolder seg i Middelhavet.

Kommentar

Men for EU er dette ei varslet krise. Og har vi ikke hørt om de fleste tiltakene som nå foreslås før?

De 28 stats- og regjeringssjefene er sammenkalt til et ekstraordinært toppmøte i dag, torsdag, på få dagers varsel, et krisemøte for å samle EU om et felles svar på det som omsider oppfattes som ei felles utfordring. Italia, Malta og Hellas, i noen grad også Spania, kan ikke hanskes med dette aleine. De vokter EUs yttergrense, fordi de ligger der de ligger. De fleste båtflyktningene søker seg imidlertid først og fremst til land lenger nord, som Tyskland, Sverige, Storbritannia og Frankrike

Kriser virker alltid samlende på EU-landene, og nå har til og med Storbritannia snudd. Britene ba i oktober i fjor Italia om å straks avslutte deres store redningsoperasjon «Mare Nostrum», fordi den bare oppmuntret båtflyktninger til å legge til havs. I den mye mindre operasjonen Triton, som grensevaktstyrken Frontex står bak, ville ikke britene bidra med penger av samme grunn, enda den hovedsakelig bare skal vokte EU-grensene.

Nå vil statsminister David Cameron ha en stor søke- og redningsoperasjon for å redde flere menneskeliv. «Kystvakt-politikken», som han kaller Trition, har ikke virket. Det er snart valg i Storbritannia og velgerne ser dette som humanitær krise og ikke som en innvandringstrussel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men, uansett krise har medlemslandene ulike tilnærminger og sprikende ønsker.

- Vi erklærer krig mot menneskesmuglerne, uttalte innenriks- og innvandringskommissær Dimitris Avramopoulos før toppmøtet.

Han og utenriks- og sikkerhetssjefen i EU, Federica Mogherini, har stått bak forarbeidene som tidligere i uka ble forelagt utenriks- og innenriksministrene. De to kommissærene ser for seg en sivil-militær operasjon som bygger på erfaringene fra «Atalanta», EUs sjømilitære operasjon mot de somaliske piratene i Rødehavet, som også innebar å sette soldater i land.

Avramopoulos ønsker godkjenning fra Libyas regjering og fra Sikkerhetsrådet i FN. Dette skal skje innenfor folkeretten, understreker han. Men Libya har minst to regjeringer, samt et antall krigsherrer som opptrer som småkonger, pluss menneskesmuglerne som flere steder opptrer som væpnede bander og har sine egne småriker.

I utkastet til slutterklæring fra EU-rådet, altså toppmøtet, skal Mogherini få i oppdrag å sette opp et forsvarsoppdrag for «å finne, fange og ødelegge fartøy» før de blir brukt til å frakte båtflyktninger over havet. EU vil «ødelegge smuglernes nettverk, bringe de skyldige for retten og beslaglegge deres eiendeler». Europol skal også finne og få fjernet sider på internettet som smuglerne bruker for å tiltrekke seg flyktninger.
 
Innenriksministeren i Italia, Angelino Alfano, kaller smuglerbandene for «de mest makabre reisebyråene i historien»; de tar blodig høye priser en «billett» over Middelhavet i livsfarlige fartøy.

Men: Hvis det hadde vært mulig å ta ei vanlig ferje over Middelhavet uten på forhånd å ha visum, så kunne disse menneskene ha reist veldig mye billigere og uendelig mye tryggere til ei havn i EU hvor de enten kunne søke om asyl eller om visum som lovlig innvandrer eller som turist. Men det er umulig. Derfor blomstrer menneskesmuglernes makabre reisebyråer.

I EU snakker man nå om å opprette en slags konsulære kontorer, utenfor EU, for å ta imot søknader om asyl eller visum. Kontorer i LIbya ville trenge en militær vaktstyrke.

Presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, som leder toppmøtene og innkalte til dette, sier det er nødvendig med rask og effektiv handling.

- Vårt overordnede mål er å hindre flere mennesker fra å dø på havet, å bli enige om veldig praktiske tiltak, særlig gjennom å styrke mulighetene for å søke og redde, sa Tusk før møtet.

Men sjefen for Frontex, Fabrice Leggeri, utelukker å prioritere å redde liv. Det er ikke oppdraget til Triton, som er å vokte EUs grenser og den europeiske kysten. Han utelukker å sende skip til den libyske kysten.

- Triton kan ikke være en operasjon for å søke og redde, sa Leggeri før toppmøtet.

Likevel, i utkastet til slutterklæring fra toppmøtet tar man til orde for en stor utvidelse av operasjonen for å søke og redde i Middelhavet, noe som minner om «Mare Nostrum» eller større. Utkastet nevner også å gjøre dette «innenfor mandatet til Frontex».

EU tar ikke sikte på å bosette mer enn fem tusen innvandrere utover i EU-landene. Det overveldende flertallet av de som kommer i land i levende skal raskt sendes tilbake av Frontex, ifølge utkastet. I fjor kom det 150 000 til Italia, og i år har flere enn 36 000 kommet til Italia, Malta og Hellas. Men hvor skal alle disse sendes tilbake så raskt? Til Libya?

EU skal også øke hjelpen til medlemslandene i frontlinja, som må bety Italia, Malta og Hellas. Tyskland går nå inn for mer rettferdig fordeling av de innvandrerne og asylsøkerne mellom EU-landene. Regelen om førsteland rammer Italia, Hellas, Malta og Spania urettferdig. Myndighetene i disse landene er heller ikke så ivrige med å registrere dem og ta fingeravtrykkene deres, som de skal. De har ikke muligheter til å huse dem midlertidig heller. Og innvandrerne vil heller ikke dit hvor det ikke er arbeid å få, hvor de sosiale støtteordningene er dårlige og hvor man kanskje må sove på gata. Dermed vandrer de uregistrerte og uten papirer over grensene nordover.

Utenom krisetider er medlemslandene alltid redde for å overlate makt til EU. Men denne krisa kan ikke løses land for land. Til det spriker landenes ønsker altfor mye, de er motstridende, og alle er bundet av hjemlige politiske hensyn. EU kunne heller overta å ta imot, registrere, avgjøre søknader, fordele godkjente innvandrere mellom landene og sende ut avviste. Men dit er det langt fram.

Ved forrige bølge av båtflyktninger i Middelhavet, for bare to år tilbake, kom de samme følelsesladde uttalelsene, og EU er knapt bedre rustet nå enn da.

EU får liksom ikke til dette med Middelhavet, som er den viktige sørgrensa mot Afrika. I 2008 klarte Nicolas Sarkozy, mens Frankrike hadde presidentskapet i EU og han var fransk president, å opprette Middelhavsunionen under stor fanfare. Det skulle være et samarbeid mellom EU og de andre landene rundt Middelhavet. Men dette hadde EU fra før av, nemlig Partnerskapet for EU og Middelhavslandene, kalt Barcelona-prosessen.

Med Middelhavsunionen gikk EU bare fra det ene supperådet til det andre. Og nå, i full krise, er det noen som snakker om Middelhavsunionen? Neida. Men man snakker altså om å få til et samarbeid med de landene båtflyktningene legger ut på havet fra, som alle er medlemmer av — jaja — Middelhavsunionen.