Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

EU uten solidaritet

EU er lammet av splid og klarer ikke å ta et felles ansvar for flyktninger, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

EU er helt ute av stand til å samles om en felles politikk for flyktninger. Tre år etter den store flommen i 2015, da det kom mer enn én million, har fremdeles ikke medlemslandene klart å vedta regler for fordeling av de ankomne og heller ikke en reform av Dublin-avtalen om asylsøkere. Mangelen på solidaritet mellom landene er skrikende, og faktisk står landene enda lenger fra hverandre nå enn de gjorde under den verste krisa, viste det seg da innenriksministrene var samlet i Luxemburg tirsdag 5. juni.

Nå må stats- og regjeringssjefene under toppmøtet i slutten av juni ta over stridsspørsmålene. Men pessimister tror EU neppe klarer å få til en avtale før etter valget til Europaparlamentet våren 2019.

Strømmen av innvandrere til EU har sunket kraftig og endret seg etter 2015. Av de 1 015 848 som kom det året, mottok Hellas mer enn 80 prosent og Italia nesten resten. I 2016 sank antallet til 353 048, Italia tok litt over halvparten og Hellas nesten resten. Begge år kom et mindre antall over sundet ved Gibraltar til Spania. I 2017 sank antallet til 171 190 og Italia tok omtrent 70 prosent, mens Hellas tok 20 og Spania ti prosent. I år fram til 5. juni har Italia tatt imot 13 667, Hellas 11 403 og Spania 10 991.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den økte strømmen til Spania, 92 prosent flere hittil i år enn på samme tid i fjor, har sprengt mottakene. De kommer til de tre sørligste fylkene, Cádiz, Málaga og Granada. Onsdag i forrige uke fikk sosialbyråden i Granada, Jemi Sánchez, en telefon: «Du har en time på deg til å ta imot 54 innvandrere.» Hun dro til et supermarked og kjøpte brød og ost, improviserte en leir på rutebilstasjonen og skaffet ladere til mobiltelefonene så de ankomne kunne ringe og fortelle at de var i live. Så ringte hun til alle frivillige organisasjoner, kirker og moskéer og ba om hjelp. «Kaos», kalte hun det.

Den nye innenriksministeren i Italia, fremmedhateren Matteo Salvini, advarte de andre landene før innenriksministermøtet: «Italia kan ikke være EUs flyktningleir!» Den nye statsministeren, Giuseppe Conte, la seg på samme linje da han tiltrådte: «EU har tillatt egoistiske svar fra flere medlemsland.» I Italia er man også skuffet over president Emmanuel Macron i Frankrike som har stengt grensa for innvandrere som vil videre fra Italia. Dette og mangelen på solidaritet fra de andre EU-landene forklarer mye av framgangen for Salvini og hans innvandrerfiendtlige parti, Lega. Salvini vil nå kaste ut en halv million ulovlige innvandrere. Hvordan vet ingen.

I dette spørsmålet er EU delt både mellom øst og vest og mellom sør og nord. Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia er imot enhver avtale som medfører automatisk fordeling av flyktninger, også dersom dette bare skal gjelde som siste utvei ved omfattende tilstrømning. Men de har gått med på å punge ut gjennom EU-budsjettet til landene i første linje og til forsvaret av yttergrensa for EU. De baltiske landene nærmer seg deres standpunkt. Dette er de landene som knapt har tatt imot innvandrere.

Det andre ytterpunktet er naturligvis Spania, Italia, Hellas, Kypros og Malta, som bærer det største byrdene. De vil ha automatisk og obligatorisk fordeling av asylsøkerne. Tyskland, Frankrike og Sverige, som alle tok imot mange av de som kom til Hellas og Italia under den verste krisa, inntar et standpunkt et sted imellom, men også de krever en avtale om fordeling av asylsøkerne og byrdene.

I tillegg krangler landene om hvor lenge et land som har gitt asyl til en flyktning skal ha ansvaret for vedkommende før han eller hun fritt kan bosette seg i andre land i EU. Østeuropeerne mener det bør gjelde til evig tid, Tyskland kan godta ti år, mens Italia og Spania sier ikke mer enn to.

EU klarer heller ikke å få sendt tilbake mer enn en liten del av de som får avslag på sin søknad om asyl, dels fordi hjemlandene er uvillige til å ta dem imot og dels fordi man ikke finner ut hvor de kommer fra. Med Marokko og Tunisia har man avtaler. Italia har også noen tvilsomme avtaler med krigsherrer i Libya. Men når det gjelder landene sør for Sahara er alt vanskelig.

Forslag som å stenge havnene for de skrøpelige farkostene med flyktninger og avvise dem på havet er dømt ulovlig av Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2012. Danmark, Østerrike og Nederland drøfter nå et forslag om å opprette en flyktningleir for de som avvises utenfor EU i et land som er villig til å huse dem mot klekkelig betaling og som «ikke er tiltrekkende» verken for menneskesmuglere eller flyktninger. Men dette kan by på juridiske hindre og koste dyrt.

På tre år har EU ikke klart å fordele flere enn 40 000 av de 160 000 flyktningene som man har vedtatt å fordele. Grunntanken om samhold og solidaritet står farlig svakt.