Valget til Europaparlamentet

EU ved en skillevei

EU møter nå den nasjonalismen som EU ble grunnlagt for å tøyle, skriver Einar Hagvaag.

SKJEBNEVALG: Lederen for Lega i Italia, visestatsminister Matteo Salvini, og lederen for Nasjonal Samling i Frankrike, Marine Le Pen, blant forbundsfeller i Milano foran valget til Europaparlamentet. Ytre høyre vil nå heller erobre EU enn å melde seg ut. Foto: Miguel Medina / AFP / NTB Scanpix
SKJEBNEVALG: Lederen for Lega i Italia, visestatsminister Matteo Salvini, og lederen for Nasjonal Samling i Frankrike, Marine Le Pen, blant forbundsfeller i Milano foran valget til Europaparlamentet. Ytre høyre vil nå heller erobre EU enn å melde seg ut. Foto: Miguel Medina / AFP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Valget til Europaparlamentet denne uka er det viktigste i EUs historie. På det overordnede planet avgjør valget om EU skal styrkes, være mer sosialt og solidarisk innad og mer uavhengig og mektigere i verdenspolitikken, eller om makta skal flyttes tilbake til medlemslandene. Valget avgjør styrkeforholdene mellom de politiske familiene i institusjonene de neste fem åra. Og lista over utfordringer for EU er nesten uendelig. To forhold setter sitt klare preg på valget. For det ene står Storbritannia i døra på vei ut av EU, såkalt «Brexit», og for det andre har vi sett et nasjonalistisk spøkelse på ytre høyre fløy dukke opp i land etter land. På et vis er det to sider av samme mynt. Men ingen av de to har så entydige følger som det kan se ut.

EU svekkes og den indre maktbalansen endres ved britisk utmarsj. Men «Brexit» har de to-tre siste åra økt samholdet innad i EU og gitt EU økt oppslutning blant innbyggerne. Og den britiske fiaskoen med «Brexit» har fått ytterliggående nasjonalister i ulike land til å skrinlegge forslag om å gå ut av euro-samarbeidet eller hele EU.

Fiaskoen har også skapt rot for institusjonene, for når britene ikke klarer å komme seg ut, må de også delta i dette valget. Britene har krav på 73 av de nå 751 setene i Europaparlamentet. Britene har da stemmerett i valget av presidentene i EU-kommisjonen, EU-rådet og Europaparlamentet og når langtidsbudsjettet skal vedtas, om de da ikke har kommet seg ut før. EU-motstanderne ligger an til å vinne valget i Storbritannia; vil de bruke sine stemmer til å sabotere? Med britene ute skal parlamentet ha 705 seter. 27 av de britiske setene var allerede fordelt på andre land, så 27 folkevalgte må stå på vent til britene har ryddet opp.

For første gang kan de to største familiene, de konservative og sosialdemokratene, til sammen få mindre enn halvparten av setene. Dette åpner for nye allianser i salen. Begge to går tilbake, ifølge målingene, men de konservative vil fortsatt være størst. Sosialdemokratene har imidlertid fått god oppmuntring av valgseieren for Sosialistpartiet (PSOE) i Spania i april, en seier som partiet nå ser ut til å gjenta. På den politiske midtbanen ligger de liberale an til klar framgang og de grønne an til litt vekst, noe som kan gjøre dem til tunga på vektskåla. Ytre venstre kan gå litt tilbake, men både der og blant sosialdemokratene er det flere som tar til orde for å samarbeide dem imellom.

Ytre høyre spilte tidligere ut et hat mot EU og euro, men nå lyder omkvedet «Europa av nasjoner», de vil «renasjonalisere» EU, etter å ha sett britenes rør. Lederen for Lega i Italia, visestatsminister Matteo Salvini, hadde samlet tolv ledere for partier på ytre høyre i Milano 18. mai for å vise felles front, deriblant franske Marine Le Pen og nederlandske Geert Wilders, men det kom ingen fra Ungarn eller Polen. Samtidig ble deres forbundsfelle i Østerrike, visekansler Heinz-Christian Strache, lederen i Frihetspartiet (FPÖ), avslørt med buksa nede idet han solgte seg til Russland. Skandalen kan koste ytre høyre dyrt.

Ytre høyre kan, ifølge meningsmålingene, få nær en tredel av setene og dermed evne til å blokkere viktige vedtak i EU. Dersom EU skal bygges ned og makta overføres til medlemslandene, blir det umulig å hamle opp med USA, Russland eller Kina, finne løsninger for klima og innvandrere eller styrke, noen sier fullføre, euro-samarbeidet for å kunne møte ny økonomisk krise uten de enorme sosiale og politiske kostnadene som fulgte etter gjeldskrisa sist.

Mange kaller disse partiene populistiske, men begrepet gir lite mening politisk. De er nasjonalister på ytre høyre fløy. Å samle dem i en «nasjonalistenes internasjonale», som Salvini prøver, er sjølmotsigende. Når Salvini med støtte fra Ungarn og Østerrike vil bedre forholdet til Russland er tanken dødfødt i Polen. Ungarns statsminister, Viktor Orbán, vil ikke møte Le Pen. Le Pen vil stanse globalisering, andre kjemper for de frie markedskreftene. Nykommeren Vox fra Spania, som stiller opp med en falangist, vil ikke ha den autoritære velferdsstaten til Le Pen. Nå er disse partiene spredt i fire grupper i Europaparlamentet. De har prøvd å samle seg før, men det endte med lurveleven, skjellsord som «pakk» og nevekamp.

EU, med sine feil og mangler, er til for å løse de oppgavene som er for store for hvert enkelt medlemsland. Samarbeidet har overlevd mange kriser før. Å melde seg ut av EU og gå tilbake til den gamle verden er ikke så lett når den gamle verden ikke lenger finnes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.