Euro-islams mange ansikter

Hvem skal sette grensene for hvor langt de islamske verdiene skal tøye seg i møte med de europeiske verditradisjonene?

TANKEN OM AT

det finnes en europeisk variant av islam ble viktig for mange muslimer etter 11. september-angrepene i USA. Etter at Irak-krigen ble innledet og «avsluttet» har ideen om at det finnes en forståelse av islam som ikke godtar terror og mord på uskyldige mennesker blitt det som har reddet mange muslimers islamske tro.

«EURO-ISLAM»

er et begrep som ble innført av den muslimske akademikeren Bassam Tibi, men som i dag først og fremst brukes av de ikke-muslimer, som utfra et ønske om toleranse og alle menneskers rett til å leve et godt liv ser islam som en religion som kan være forenelig med de europeiske verditradisjonene. Mange muslimer mener at «euro-islam»-begrepet leder tanken til en forandring som er påtvinget utenfra gruppen, og de foretrekker derfor å se seg selv som «europeiske muslimer». Å være en «europeisk muslim» er et ledd i en naturlig prosess der samspillet mellom islam og de ulike europeiske samfunn leder til en forandring innenfra gruppen selv.

Begrepet «euro-islam» er mer komplisert enn det synes ved første øyekast. «Euro-islam» konnoterer først og fremst likestilling mellom mennesker såvel som mellom mann og kvinne, demokrati og toleranse mot andre religioner og mot de som ikke tror. Og vel er det så at mange muslimer som bor i Europa bekjenner seg til en verditradisjon som ikke er så ulik den type av vestlig verditradisjon som bygger på kristendom, humanisme og opplysningsideal. Flere av de muslimske gruppene på Balkan forstår for eksempel islam utfra et «euro-islamsk» perspektiv i denne spesielle forståelsen av begrepet. Andre grupper på Balkan derimot er «euro-islamske» bare som en konsekvens av å tilhøre Europa geografisk, men disse siste gruppenes forståelse av islam er jo også en europeisk form av islam. Dette siste peker på hvor problematisk begrepet «euro-islam» er.

I DEN ALLMENNE

debatten om «euro-islam» er det dog ikke først og fremst de muslimer som har vært en del av den europeiske geografiske konteksten i århundrer som fremheves. Det er innvandrere som har bodd i Europa i én eller bare noen få generasjoner som er den klare målgruppen og i denne gruppen finnes det mange sjatteringer. På ene siden finnes det muslimer, med og uten innvandrerbakgrunn, som ser «islam» som en religion som både kan praktiseres og «tenkes» i europeiske land. I denne gruppen finnes det dem med muslimsk bakgrunn som tar avstand fra sin religion, såvel som praktiserende og ikke-praktiserende muslimer med forskjellige nasjonale og kulturelle tilhørigheter. På den andre siden finnes det grupper av praktiserende muslimer som mener at de islamske og de vestlige verditradisjonene ikke kan forenes.

Denne siste gruppen består stort sett av tillhengere av de ekstreme islamske bevegelsene; den salafittiske, også kalt den wahhabistiske forståelsen av islam og Det islamske frigjøringspartiet, hizb al-tahrir. Selv om disse bevegelsene i seg selv er resultater av moderniteten og derved er moderne per se, er det nettopp deres anti-moderne budskap som forener medlemmene i disse gruppene. «Islam» blir her et uttrykk for alt det som «vesten» ikke er og «islam» fungerer da som en sivilisasjonskritikk. Selv om disse bevegelsene har sine røtter i muslimske land, har de også etablert seg i Europa. Bevegelsene er både globale og lokale i sin form der globale islamske ideer blandes med spesielle lokale uttrykk som ofte er en konsekvens av segregasjon og marginalisering. Disse bevegelsene er jo derfor også europeiske ettersom det nettopp er den spesielle situasjonen medlemmene lever i som er med på å utforme deres islamforståelse. Igjen ser vi hvor problematisk begrepet «euro-islam» er.

FØRSTE GANGEN

jeg hørte om «euro-islam» var når den svenske regjeringen holdt en stor Euro-islam konferanse i Stockholm på midten av 1990-tallet. På programmet sto blant annet et besøk til den da nybyggde moskeen i Uppsala. Når vi kom inn i det store bønnerommet pekte guiden på et rom bakerst i salen og forklarte at der lå kvinnenes bønnerom. En av de hovedansvarlige for konferansen, en representant for den svenske regjeringen, bøyde seg da mot meg og visket i fortrolighet: «Men vi har jo euro-islam! Muslimer trenger vel ikke adskilte bønnerum for menn og kvinner her i Sverige!»

I dette perspektivet blir selv den positivt ladde forståelsen av begrepet «Euro-islam» komplisert. På samme måten som integrasjonsbegrepet i den skandinaviske innvandrerdebatten, diskuteres euro-islam-begrepet utfra forskjellige forutsetninger. Fra offisielt hold og fra storsamfunnets side kan «euro-islam» sees som en slags «protestantisk» islam der muslimers islamforståelse faller sammen med storsamfunnets verditradisjoner. Mange muslimer derimot, og da særlig andre- og tredjegenerasjons muslimer, har internalisert deler av storsamfunnets verdier og ser dem som islamske.

Dette kan illustreres med et intervju jeg gjorde med en ung velutdannet andregenerasjons muslimsk kvinne i Norge våren 2004. Da jeg spurte henne om hvordan hun så på likestilling mellom kjønnene i islam, svarte hun at «i islam er det likestilling». Jeg spurte henne da om hun trodde at hun var påvirket av det norske idealet om likestilling, noe hun benektet. Som forsker kan jeg abstrahere hennes fortelling og se den i lys av sosialvitenskaplige teorier og analysere hennes svar som en typisk «glokaliseringsprosess»; der hun blander det globale islamske budskapet og det lokale norske som hun også er en del av. Hun selv derimot hevder sine meningers islamskhet i motsetning til det norske.

DET SPØRSMÅLET SOM

trer frem er da hvem det er som skal definere innholdet i det islamske europeiske budskapet. Hvem skal sette grensene for hvor langt de islamske verdiene skal tøye seg i møte med de europeiske verditradisjonene? Med et blikk på den franske sjaldebatten og på den etterfølgende norske, kan en spørre seg om det å ta av seg det «islamske» sjalet nødvendigvis må være en del av det å være en europeisk muslim, eller om en muslimsk kvinne med sjal kan være en like god europeer som en uten sjal? En minoritetsgruppe som kjenner seg presset vil slutte seg innad og nitisk forsvare sine posisjoner, mens grupper som inkluderes i en større sammenheng har større potensial for indre reform. «Europeisk islam» kan derfor slå i den ene og den andre retningen og storsamfunnets holdninger spiller en viktig rolle i hvordan en fremtidig versjon vil se ut.