Euroboys for kropp og sjel

Har forlatt instrumentalsjangeren for godt, og mestrer overgangen mesterlig.

Euroboys er Norges ledende rockeband. Det siste året har interne uroligheter og ekstern konkurranse truet deres posisjon, men «Getting Out Of Nowhere» er det ambisiøse og visjonære svaret på tiltale.

I et intervju i forbindelse med splittelsen i Euroboys i sommer, uttalte en av de tre medlemmene som ikke lenger matchet bandeier Knut Schreiners ambisjonsnivå, at Schreiner og kompanjong Anders Møller tror de er Oasis-brødrene.

De to medsammensvorne Oslo-rockerne har nok store egoer. Poenget er at norsk rock trenger musikere, artister, ja, kunstnere med store egoer, store hoder og store tanker. Folk som har en streng misjon, som ser på musikk som et prosjekt for livet og som vil opp, fram og ut med det de holder på med - og som for all del ikke lar seg kue av markskrikersk norsk likhetstankegang.

Knut Schreiner er en slik fyr. Han har et kompromissløst forhold til sin egen visjon for Euroboys.

Hans fullstendige referanserammer i forhold til rockhistorien gjør at han stadig kan dra sitt band i nye retninger. Hans hunger gjør stagnasjon til en umulighet, og hans ambisjonsnivå gjør kontinuerlig lytting til Euroboys til en utfordring.

Bandet står nå i tidlig 70-tall - med epokens frihet og lekelyst i forhold til kryssende, kulturelle referanser. Det er Stooges og Stones, men også langstrakte melodilinjer, soundtrackfølelse og Spiritualized-psykedelia. Plata blander varhet og poetiske drag med hissig riffrock, desperasjon og destruktiv skjebnetro. Nowhere appellerer både til kropp og sjel. Den kan oppfattes som seig, krevende og innadvendt, men er helt opplagt også direkte og eksplosiv i uttrykket.

Avslutningslåten «Come On In, Your Time Is Up» har en forløsende effekt på en plate som viser at Euroboys ikke hører hjemme i fortida, men er en spydspiss for norsk rocks framtid.