TV-anmeldelse: «Tribes of Europa»

Europa brenner!

Europas nye stammekultur er bygget på vaklevorent grunnlag i Netflix' nye science fiction-serie.

Møljekamp: I Netlflix' nye science fiction-serie har Europa kollapset og blitt redusert til krigende mikrostater. Video: Netflix Vis mer
Publisert

«Tribes of Europa»

Science fiction-serie

Tidspunkt: Premiere 19. februar
Beskrivelse: Tysk scifi/fantasy i seks deler om tre søsken som fanges opp i krigende mikrostaters kamp i postapokalypsen.
Kanal: Netflix

Se alle anmeldelser

Europa ligger i ruiner. Ifølge Netflix’ nye tyskproduserte scifi/fantasy-serie er det bare noen ganske få år til alt går åt de tyske skoger nede på kontinentet. 2029 er året en mystisk, global blackout sender verden ut i kaos og anarki. Ingen vet hvem som står bak, og alle mistenker hverandre.

Når «Tribes of Europa» starter noen tiår senere har den gamle verdensordenen kollapset. Opp av asken forsøker nyfødte mikrostater å reise seg. Sånt blir det naturligvis bråk av, for Sentral-Europa er ikke stort nok for både origines, crows, crimsons og alle de andre stammene, må vite.

Tre tenåringssøsken fanges opp i denne møljekampen da en futuristisk farkost, visstnok fra den mystiske, avanserte stammen atlanterne, krasjlander i skogen og de får en høyteknologisk, magisk kube i hende. I god sjangertradisjon aner ingen av våre helter hva kuben er for noe, men vi får raskt vite at den er både så viktig og mektig at absolutt alle andre er villige til å gå over lik for å få tak i den. Muligens er også alle fortapt hvis ikke kuben kommer tilbake til sin rettmessige eier, eller noe. Klipp til: slåssing og blod.

Sjangerklisjeer

Det tar ikke lang tid før søskenene er spredt for alle vinder, og episodene følger deres tre historielinjer. Yngstebror Elja (David Ali Rashed) søker hjelp for å få reparert kuben. Eldstebror Kiano (Emilio Sakraya) blir tatt til fange, og søster Liv (Henriette Confurius) bestemmer seg for å redde ham. Skjøre allianser med fargerike figurer formes, og så er de postapokalyptiske dannelsesreisene i gang.

Med «Dark» viste tyskerne at de behersker sjangertro scifi med godt driv (om ikke så altfor mye på hjertet utover å rette ut sin egen saltkringle av et tidsreiseplott), og selv om «Tribes» ikke holder samme nivå, er den fortsatt et futuristisk armbrøstpilhode foran Netflix’ begredelige, engelskspråklig fantasyforsøk «Cursed».

Serien er best når den fokuserer på historien om søsknene. Handlingen haster av gårde på funksjonelt, om ikke så veldig inspirert vis. Kampscenene fungerer fint og både mysteriene og skjebnene er interessante nok til at man lurer på hvordan det går videre. Det pløyes riktignok ingen ny mark her, og sjangerklisjeene florerer. Eksentrisk overspill levert inn i en overivrig vidvinkellinse? Jepp. Småteite neologismer? Åjada, om ikke ovennevnte stammenavn var nok, hva med landsbyen Refugium? Skurker som er sånne svartsminkede folk som ler hult eller slikker seg rundt munnen uten grunn? Absolutt. Ikke bare har de brukt altfor mye av sine knappe ressurser på å samkjøre kleskoden sin, de starter utvilsomt hver morgen med lange, iskalde dusjer for å klare å skule så olmt som de gjør.

Du er ikke særlig i tvil om hvem som er gode og onde her, for å si det sånn.

Vaklevoren

Men sånt er man vant til. Verre er det når «Tribes» prøver å bygge universet sitt. Da blir det raskt tydelig at Europas nye stammekultur er bygget på vaklevorent grunnlag. Ikke at det omfattende bakteppet ikke virker gjennomarbeidet, det er bare at det hverken fremstår særlig troverdig eller omsettes i så mye dramatisk valuta.

Ikke fungerer den potensielt kjøttfulle, om ikke så altfor subtile analogien om et istykkerrevet Europa særlig godt, heller. Da ender det fort opp bare som en kleshenger å hekte nok en generisk heltereise på. Og det er mulig det er et satirisk poeng over hvor omskiftelig vår moderne tid er, men det virker litt fjernt at dette nye, ugjenkjennelige Europa ikke har trengt mer enn 45 år på å falle tilbake til førromerske tider (riktignok med noen biler og gønnere) og heller har omfavnet et verdensbilde som tvinger deg til å si replikker som «Vi er skogens stemmer, jordens blod og vindens pust. Vi ble født i vannet fra Evighetssjøen». Og av en eller annen grunn veksler skuespillerne mellom å snakke tysk og engelsk også, uten at det alltid er like åpenbart hvorfor.

Europas stammer skal kjempe hardt for å klare å bli stående for ettertiden.

(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer