STERK SERIE: Den ti episoders serien «Innesperret», vist på NRK i fjor, har plassert Island på det internasjonale kartet. Mange av Islands beste krimforfattere, for eksempel Arnaldur Indridason og Yrsa Sigurdardottir, er også mye oversatt.
<div><br></div>
STERK SERIE: Den ti episoders serien «Innesperret», vist på NRK i fjor, har plassert Island på det internasjonale kartet. Mange av Islands beste krimforfattere, for eksempel Arnaldur Indridason og Yrsa Sigurdardottir, er også mye oversatt.

Vis mer

Europa koker av thrillere og mordgåter i bøker og TV-serier

Etter Nordic Noir kommer Eurokrim for fullt.

Kommentar

Vi nordmenn har oppfunnet fenomenet påskekrim, men leser vi egentlig krim i påsken? Har noen gjort markedsundersøkelser som bekrefter eller avkrefter den hardnakkede påstanden at norske boklesere og skiløpere betrakter påsken som en spesielt gunstig tid for lesning av mordmysterier? Ja, at de nærmest føler en forpliktelse til å stappe en kriminalroman eller to i sekken før de drar til fjells? Jeg har aldri sett noen slik undersøkelse. Uansett, forlagene bruker tida før påske til å lansere en overveldende mengde krimromaner og håper naturligvis det beste.

Likevel; sist lørdag, to uker før påske, er det bare Jussi Adler-Olsen som har en kriminalroman liggende på salgslista for skjønnlitteratur utgitt på papir. I tillegg til et par barnemysterier av Jørn Lier Horst. Adler-Olsen ligger riktignok på førsteplass, og blir trolig passert av Jo Nesbø på denne ukas liste. Men likevel. Krim’en er for øvrig mer synlig på E-boklista. Der er ni av 15 bøker innenfor sjangeren, også den lista toppes av Adler-Olsen. Generelt er det likevel grunn til å slå fast at krim er et helårsfenomen, ikke bare i påskeferieparadiset Norge, men over hele kloden. Krim er kommet for å bli.

Under Krimfestivalen som nylig ble arrangert for sjette gang i Oslo, ble mye vekt lagt på fenomenet «nordic noir», som lenge har vært et slagord blant ivrige bokselgere og forleggere over hele kloden. Hva særpreger romanene som faller inn under denne kategorien, skrevet av forfattere fra Norge, Sverige, Danmark og Island? (Finland burde også vært regnet med, men ligger av forskjellige grunner litt i bakleksa.) Har bøkene fra disse meget forskjellige landene noe felles? Bortsett fra at de foregår i nasjoner med mer eller mindre lyse somre og mørke vintre? Utspilt i tradisjonsrike demokratier med gode velferdsordninger, trygge omgivelser og lav kriminalitet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen utfyllende svar fins på slike spørsmål. Nordic noir er et slagord født av reklamefolk, en bølge som har ført til at en rekke norske kriminalforfattere er oversatt til språk de knapt kunne drømme om. I fjerne land går norske turister forbi bokhandelvinduer der de framtredende plassene er fylt med Jo Nesbø, Tom Egeland eller Karin Fossum. Mange av bøkene blir lansert med covere som viser fiskevær, vann som lyser i mørke skoger eller majestetiske snøfjell. En forfatter jeg kjenner, fikk omslaget til en roman prydet med et dødt reinsdyr. Han leste teksten sin nøye om igjen, men fant ikke det fjerneste snev verken av døde eller levende dyr. Og i hvert fall ikke reinsdyr.

Det sikreste man kan slå fast omkring denne trenden, er at slagordet nordic noir ligger som en paraply over bøker av vidt forskjellig kvalitet og kategori. Vi finner politiromaner, psykologiske thrillere, advokatkrim, historiske mysterier, brede folkelivsskildringer, bøker om generasjonskonflikter, korrupsjon, stoffmisbruk, trafficking, østeuropeisk mafia, mord fra fortida. Det de har felles, er at de handler om kriminalitet og oppklaring av forbrytelser. Dette gjelder selvsagt også nesten all kriminallitteratur fra det engelskspråklige området, England og USA, bøker all annen krim har hatt problemer med å konkurrere med - inntil nå.

Den litterære bølgen er sterkt knyttet til produksjonen av TV-dramaer fra Norden. Serier som «Broen», «Forbrytelsen», «Wallander», «Beck», «Bedrag», «Arvingene», «Mammon», «Okkupert», «Frikjent» og en rekke andre er lansert med engelske tekster og titler på nett-TV, DVD og blu-ray. En av de som har slått aller best an, er den glimrende, islandske serien «Innesperret». Dette er et drama som virkelig gjør bruk av det skumle ved det nordiske, en liten landsby, vinter uten sol, lunefullt vær, truende kulde, et stort, øde landskap og snøstorm. Og under det hele; et konkret mysterium utspilt blant et begrenset galleri av mistenkte.

Alle forretningsideer må videreutvikles, og «nordic noir» er ikke noe unntak. I England bruker man nå begrepet «Nordic Noir & Beyond». Det betyr at man vender blikket mot andre europeiske land som byr på forfatterskap som er alternativer til det anglosaksiske, for å bruke et slikt begrep. I 2014 skrev den britiske krimspesialisten Barry Forshaw en bok med tittelen «Euro Noir», der han utvidet perspektivet fra å begrense seg til det skandinaviske til å sveipe over en rekke andre land i Europa, fra landene rundt Middelhavet til Tyskland, Polen, Belgia og Romania. I tillegg til de nordiske.

Også når det gjelder «euro noir» har litteraturen følge av TV-serier. I England lanseres stadig flere dramaer fra Frankrike, for eksempel den ultrahardkokte «Braquo», spionserien «Le Bureau» og den snåle, men fengende landsbyskildringen «Le Quin Quin». Den belgiske serien «Salamander» har også fått mye oppmerksomhet. Fra Polen kommer «The Border», om politifolk som vokter grensa mot Ukraina. Tyskerne har blant annet lagd TV-serien «Verbrechen» av forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirachs glimrende fortellinger, bygd på hans egen erfaring. Fra Italia kommer «Gomorrah» og «Romanzo Criminale».

Bølgen av eurokrim gjenspeiles også på det norske bokmarkedet. Oversettelser av krim fra andre språk enn engelsk har vært sjeldne, men i det siste har dette tatt seg forsiktig opp. Fra fransk har særlig kvinnen som skriver under navnet Fred Vargas vært oversatt. I det siste har hun fått følge av Pierre Lemaitre og Michel Bussi. Italieneren Roberto Costatini har fått utgitt sin «ondskap»-trilogi. Nevnte von Schirac er hyppig oversatt, og et av vinterens høydepunkter er rumeneren E.O. Chirovicis fabelaktige roman «Speilenes bok».

Hadde dette vært for 40 år siden, ville disse trendene vært diskutert blant akademikere og kulturinteresserte. De litterære magasinene gikk analytisk til verks i egne krimnumre. Knut Faldbakken intervjuet Kjell Hallbing i Vinduet. Viktige bøker ble utgitt i Den svarte serie. Kjartan Fløgstad skrev essaysamlingen «Loven vest for Pecos». En av Norges mest kunnskapsrike menn, barokkforskeren Kjell Heggelund, arrangerte kriminalromanseminarer på Blindern. Han ble fulgt opp av professor Hans H. Skei, som fortsatt leser alt som kommer og oppsummerer situasjonen årlig på Krimfestivalen. Professor Willy Dahl, som nettopp fylte 90 år, skrev ikke bare samtidas litteraturhistorie, men også historien om norsk kriminal- og spenningslitteratur i to bind under tittelen «Dødens fortellere».

Det var den gang, og ikke nå. Hvor er det blitt av de intellektuelles nysgjerrighet på populærkulturen? En gang i tida diskuterte universitetsfolk Morgan Kane så fillene føyk. I dagens Norge opplever vi at de avisene som mener å være ledende på litteraturkritikk, Klassekampen og Morgenbladet, av prinsipp ikke leser den litteraturen som er mest lest, kriminallitteraturen. Det hadde jo vært artig for de som kjøper og leser disse bøkene å få en vurdering fra de angivelig mest skarpskodde blant våre kritikere. Men det hører til sjeldenhetene. Det er nesten så man skvetter til og gnir seg i øynene når Jo Nesbøs navn blir nevnt ved to anledninger i denne ukas Morgenbladet.

I en ikke spesielt oppsiktvekkende meningsytring om balansen mellom børs og katedral i norske forlag blir Nesbøs «Tørst» sammenlignet med «Fifty Shades of Grey». I tillegg henvises det i en anonym notis til «Jo Nesbøs velkonstruerte, men usedvanlig slett skrevne groteskerier». Aha, noen har altså lest boka. Men vi skulle gjerne sett at vedkommende highbrow som har forfattet disse linjene, hadde argumentert faglig for påstanden om at «Tørst» er «usedvanlig slett» skrevet. Er titusener av norske lesere idioter, som ikke har skjønt dette? Stå fram, og vis oss som synes Nesbø skriver bedre enn de fleste av sine kolleger, hvorfor vi tar feil.

Men krim er åpenbart under visse kritikeres verdighet. Det er synd. For det hadde tjent både kriminallitteraturen og det litterære miljøet i alminnelighet med en diskusjon rundt sjangerens begrensninger og muligheter. Selvsagt kommer mye som er under pari, men det er en total skivebom når bøker som Karin Fossums «Hviskeren» og Torkil Damhaugs «En femte årstid», eller fenomenet Jo Nesbø, blir neglisjert fordi de blir plassert i sekkebegrepet krim. Disse bøkene er rett og slett litteratur.