HØYT NIVÅ: Torolf Elster har skrevet en av ytterst få norske thrillere som når opp i den klassiske, internasjonale eliten. Her er den tidligere programdirektøren han på vei ut fra en stortingsdebatt om ytringsfriheten i NRK i 1966.
Foto: Ivar Aaserud Aktuell / Scanpix
HØYT NIVÅ: Torolf Elster har skrevet en av ytterst få norske thrillere som når opp i den klassiske, internasjonale eliten. Her er den tidligere programdirektøren han på vei ut fra en stortingsdebatt om ytringsfriheten i NRK i 1966. Foto: Ivar Aaserud Aktuell / ScanpixVis mer

Europa mot undergangen

I sommer kårer Dagbladet Norges beste kriminalroman gjennom tidene. Torolf Elsters «Historien om Gottlob» er nummer fire.

Det var ikke noe uvanlig med Johan Gottlob, han var en litt treg og tafatt bankmann; en klossete kontorist som dagdrømte om å reise, kanskje helt til Hamburg. Men han levde i en uvanlig tid, og han døde på en uvanlig måte.

Torolf Elsters antifascistiske, psykologiske thriller fra 1941 er én av ytterst få norske bøker som med ujevne mellomrom dukker opp i internasjonale, klassiske krimkåringer sammen med mesterverk som «Jernvognen» av Stein Riverton.

SCENEN ER også klassisk. Som i «Decameronen» av Giovanni Boccaccio er en gruppe mennesker samlet, mer eller mindre tilfeldig, og de fordriver tiden med å fortelle hver sin historie.

Året er 1939. Jorden brenner. Passasjerskipet «Vadstena» av Kungälv har satt kursen for Buenos Aires og går på en mine. Plutselig befinner fem menn og to kvinner seg i en livbåt utenfor kysten av Danmark. Uværsskyene er mørke over Nordsjøen, og over Sentral-Europa:

«Det svarte, truende havet reiste seg og slukte solen i en blodig munnfull. En skarp og isnende vind rev sjøen opp i krappe, hissige bølger. Langsomt, men uimotståelig rykket natten fram.» Slik lyder de dystre innledningsordene i «Historien om Gottlob», en historie der ikke noe er slik det synes å være.

VI SOM LESER historien blir kastet fram og tilbake i tid og rom. Personer presenteres og introduseres, forsvinner og vender tilbake i nye situasjoner og sammenhenger. Forfatteren samler tilsynelatende løse tråder — et knippe mennesker kastet inn i en dramatisk samtid — og vever et innviklet mønster av internasjonal finans, storpolitikk og enkeltskjebner som bakteppe for krigen som skal komme. Intrigene iscenesettes med mesterhånd av den 30 år gamle Torolf Elster, flyktning i Sverige og en mann med fortid som revolusjonær sosialist og framtid som Ap-ideolog og kringkastingssjef i Norge.

JEG OPPLEVDE HAM på avstand for 40 år siden, det var i den første månelandingens tid, jeg var sommervikar i Programbladet på Marienlyst. Alle snakket pent om programdirektør Elster, alle. Men skepsisen hadde vært stor, fikk jeg høre, til en livsfjern akademiker og thrillerforfatter fra mellomkrigsårene, teoretikeren som hadde studert matematikk og astronomi, og som skrev tungleste utenrikskronikker i Arbeiderbladet.

Men Torolf Elster gjorde all tvil til skamme. Han var møteleder av høy rang, en myndig sjef med faglig innsikt og frisinnet utsyn, og en våken plageånd for småpavene som hjemsøker alle redaksjoner.

På sine eldre dager pleide Elster å spøke med at han liknet på general de Gaulle, men det var nok helst hva et utfordrende neseparti og to egenrådige øyenbryn angikk. Av natur var han blyg og beskjeden.

«Vennlig, sivilisert og forekommende», skrev Kaja Korsvold i Aftenposten. «Leken, humoristisk og sjarmerende», skrev Harriet Eide i Dagbladet. Da var Elster var 86 år gammel, og hadde utgitt kriminalromanen «Det var tre ting». Han skulle rekke enda en bok om den pensjonerte kriminalsjefen Charles Johansen, «Adams reise». Verklisten gjengitt i Wikipedia omfatter 43 titler, med smått og stort. Selv mente Torolf Elster at det først var med pensjonistalderen at han ble ordentlig forfatter. Det er ikke riktig.

Han fikk gode kritikker allerede med debutromanen «Muren» som ble utgitt i 1936 under psevdonymet Hans Brückenberg. Johan Borgen ble begeistret og ga i Dagbladet uttrykk for at «Muren» var den beste politiske thriller skrevet i Norden og samtidig en av de mest drevne «psykoanalytiske» romaner fra vår tid: «Den nakne, nifse romanen om en isolert handlingsrekke i nazihelvetet er blitt litteratur av klasse», avsluttet Borgen.

MEN DET VAR «Historien om Gottlob» som ble legendarisk. Den mest minneverdige scenen er Johan Gottlobs oppvåkning på Pension Sulc etter en særdeles fuktig natt med gjengen i Göteborg — minst like villrådig som Jeppe, men avgjort ikke i baronens seng:

«Forsiktig ser han på sengen, i en uklar redsel for å finne en kvinne ved siden av seg. Men gudskjelov, så ille er det ikke. Men hva har han gjort i går? Og solen som alt er høyt på himlen, han kommer sikkert for seint på kontoret, hva skal han si? ... Med mye strev kommer han seg bort til vasken for å få noe vann, skrur på kranen, bøyer seg ned og drikker av hånden. Får kokende vann i munnen. . Legger merke til at det ikke står VARMT og KALDT på kranene, med TEPLA og STUDENY.»

Er Gottlob blitt sinnsforvirret? Og hvor er klærne? Kan han ha gått hit i bare nattskjorten?

«Han åpner døren og ser ut, går ut på gangen ... I en av dørene står en jente og vasker. Han roper til henne.

- Unnskyld, frøken!

Hun reiser seg og ser på ham, en ung sjusket jente med de bare benene stukket i filttøfler ...

- Ne rozumim — -»

Han er blitt gal. Drikken har gjort ham gal!»

DET ER herr Lindh som forteller sin historie i livbåten, herr Lindh som i baren før forliset hadde «et systematisk forbruk av alkohol». Jo, det var en underlig historie. Like vanskelig å bli klok på som Lindh selv, bemerker forfatterens alter ego, O.M. — som i forordet har forsikret oss om at det i «Historien om Gottlob» ikke er foretatt noen endringer i navn eller steder — stikk i strid med det som pleier å stå i slike forord.

Nå feier den kalde vinden igjen over sjøen. Og leseren forstår etter hvert at selv om de sju menneskene kjenner hverandre og bokstavelig talt er i samme båt, så har de høyst ulike interesser. Kanskje de hater hverandre, kanskje de vil hverandre til livs?

Via kapitler som«Historien om Hildebrand», «Historien om en døgenikt» og «Historien om en provokatør» fører forfatteren Torolf Elster oss til Tsjekkoslovakia. Her har han havnet på sin alkoholistiske odyssé, den gode Gottlob, her i et fattighus ved et trikkespor i Praha med emigranter fra Ungarn, Polen og Balkan.

PÅ FORUNDERLIG VIS blir 1930-tallets Europa i oppbrudd et møte med vår egen tid der flyktninger krysser kontinentene. Vi får innsyn i fortvilte, angstfylte mennesker i utkanten av samfunnet, mennesker som overlever fra dag til dag med strøjobber og nødløgner og falske papirer, alltid på vakt mot politiet, alltid klare til videre flukt over landegrensene som nå voktes av menn med stålhjelmer. Og alltid med en nagende tvil: Kan vi stole på Paul, på Ilse og Andreas? Er den godmodige Erlkönig i virkeligheten en angiver?

I «Historien om Gottlob» er sannheten skjør. Virkeligheten er skjult i neste kapittel. Som den forvillede Gottlob i sengen på Pension Sulc vet vi verken ut eller inn, opp eller ned. Det vil si: Vi tror vi vet noe, men oppdager bare nye lag av løgner.