Europas felles verdier

EUS UNIONSRÅD ledes dette halvåret av Nederland. En hovedsak for statsminister Jan Peter Balkenende har vært å drøfte EUs grunnleggende prinsipper og verdier: Europas identitet. Han tok derfor initiativ til en serie konferanser med forskere, politikere, forfattere og andre opinionsdannere, der blant andre statsminister Bondevik deltok. Konklusjonene presenteres på EU-toppmøtet i disse dager, der Tyrkias medlemskap i EU står på dagsorden.

Statsminister Balkenendes oppfordring om å reflektere over felles europeiske verdier bør ikke avfeies som utidig kristendemokratisk misjonering.

For det første er ikke temaet nytt i EU: Politikere og forskere har tross alt diskutert europeisk identitet, dens innhold og rolle i mer enn 30 år. For det andre er det et viktig tema, og det er særlig interessant at et europeisk verdifellesskap etterspørres nettopp nå. Situasjonen og motivene er andre enn da Bondevik opprettet den norske verdikommisjonen, og i debatten om KRL-faget. Men vi bør stille liknende spørsmål. Hvis felles verdier er løsningen, hva er problemet? Og kan vi kreve at alle skal ha felles verdier uten at det bryter med nyere europeiske idealer om toleranse og mangfold? Må det vi skal ha felles være verdier, og må disse verdiene være unikt europeiske uten oppslutning i andre verdensdeler?

NOEN VIL HEVDE at jakten er feilslått. Optimistene kan håpe at europeere ikke trenger stort mer felles enn institusjoner, menneskerettigheter og demokratiske ordninger. Pessimister vil hevde at mer er umulig i et verdi- og livssynsmangfoldig Europa. Da må grunnlaget for politikk være ateistisk og verdinøytralt. Jakten på fellesverdier er for farlig i et Europa der altfor få har overlevd verdikorstog og nasjonalismens kriger.

Har pessimistene og optimistene rett i at dette er den beste av alle mulige verdener? Eller kan og må vi dele mer?

Pessimistene tar feil: Den nasjonale identitet i noen europeiske land bidro tross alt også til å bekjempe nazisme og andre onder. Letingen etter nasjonale og europeiske særtrekk behøver ikke utarte.

Men hva skal en felles europeisk identitet i så fall inneholde? Før var en felles religion samlende, og finkulturer skapte fellesskap blant Europas eliter. Hva nå, i et postmetafysisk og postmoderne massesamfunn?

I DENNE JAKTEN på europeisk identitet vil noen avvise verdier som ikke lenger er unike for Europa: ansvarlig individualisme, tro på statsmakt som et middel for menneskers felles vel, og menneskerettigheter. Habermas og Derrida foreslo isteden mer unike europeiske fellestrekk: verdien av den franske revolusjon, skepsis til markedseffektivitet, frykt for bånd mellom statsmakt og religion, og velferdsstatsordninger. Men forslagene kritiseres. Heller ikke disse trekkene er unike for Europa. Og de er omstridt - også innenfor Europas grenser.

Vi kan klarne tanken litt ved å spørre hva man skal med en slik felles identitet. Det ser ut til at debatten blander flere utfordringer. Det EU trenger er sjelden unike og felles normer og verdier. De verdier som trenges er sjelden unikt europeiske, og de europeiske særtrekk som må respekteres er ikke felles verdier.

Det viktigste spørsmålet, særlig på dagens toppmøte, gjelder EUs grenser. Bør Tyrkia bli del av EU - og dermed del av EØS? Vi finner ikke svaret ved å først definere Europas unike identitet. Noen som ønsker Tyrkia velkommen vil for eksempel ikke se spesifikt kristne verdier som sentrale i en europeisk identitet verd å bevare. Noen som ønsker Tyrkia utenfor vil tvert imot insistere på kristendommens sentrale plass, og overse at mange menigheter omtalt i de kristnes Nye testamente lå i det som nå er Tyrkia.

EN ANNEN VIKTIG utfordring er å øke oppslutningen om EUs institusjoner. Valgdeltakelsen til Europa-parlamentet er lav. Men samling om unike fellesverdier er neppe løsningen. Isteden bør det bli lettere å stille EU-politikere til politisk ansvar innen demokratiske ordninger, med menneskerettighetsskranker som øker tilliten til at den makten ikke misbrukes. Da kan europeiske borgere se at deres ordskifter og stemmesedler faktisk får konsekvenser. Først når valg får virkninger vil folk se vitsen med å stemme. Det så vi nylig da Europaparlamentet avviste EU-kommisjonspresident Barrosos første kommisjonsforslag. Partipolitisk uenighet er altså viktig for valgdeltakelsen, mens unikt europeiske verdier ikke er det.

Felles holdninger og verdier trengs også for de solidariske fellesordningene som fordeler goder og byrder oss imellom. For at borgere og politikere skal yte sitt må vi ha tillit til at det er få snyltere og gratispassasjerer. Men denne tilliten krever ikke unike europeiske verdier. Respekt for alles likeverd, ønsket om å yte sitt til rettferdige fellesordninger og visshet om at andre handler likedan, er det som trengs.

EUROPEERE TRENGER felles verdier og holdninger. Vi må respektere menneskerettigheter, løse uenighet på demokratisk vis, og yte vårt til felles ordninger, ut fra felles oppfatninger om likeverd og rettferd. Intet av dette er unikt europeisk.

Men på minst tre områder må EUs borgere bygge på unike europeiske erfaringer og institusjoner når de skal møte morgendagens utfordringer. Omlaftingen av politisk styring i Europa krever historisk innsikt i hvordan europeiske samfunn på sitt beste har sikret slike verdier, og historisk hukommelse om hvordan Europa på sitt verste har brukt statsmakt i strid med menneskerettigheter, demokrati og solidaritet. Historisk innsikt kan gi institusjonell fantasi for nye styringsformer som sikrer de allmenne verdiene.

For det andre kan respekt og tillit til andres godvilje forsterkes med kunnskap om alle de fellesordningene som vever mennesker sammen: dugnader, velferdsstatsordninger, frivillig religiøst og humanetisk veldedig innsats, og skattlegging for bistand. Slik bekrefter vi at viljen til å yte sitt for fellesskapet er allmenn.

FOR DET TREDJE må europeere kjenne hverandres kulturer og livssyn for å forstå virkningene av fellesbeslutninger slik at alles behov og interesser blir tilbørlig ivaretatt. Blant annet av denne grunn bør ikke europeiske institusjoner begrunnes ateistisk eller verdinøytralt. Da utelukkes mange fra EUs verdigrunnlag. Isteden kan målet være å bygge på agnostiske premisser og alles likeverd, som også mange religiøse mennesker kan gi sin tilslutning.

Statsminister Balkenende har rett i sin oppfordring om å drøfte behovet for en felles identitet og et felles verdigrunnlag i EU - og i Europa. Europeere er nå kunder og arbeidere i et fritt marked. De må også kunne se seg selv som borgere i en politisk orden som har krav på oppslutning. Det krever et fellesgods av verdier som ikke er unikt europeiske, og kunnskap om og respekt for noen av Europas særtrekk.

Andreas Føllesdal er professor ved Senter for menneskerettigheter og ARENA, Universitetet i Oslo