Europas fellesarv

DEN 1. MAI 2004

fikk EU ti nye medlemsland. Åtte av dem ligger i Øst-Europa: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia. At akkurat disse landene kom med, skyldes for en stor del pragmatiske vurderinger av deres evne til økonomisk og politisk tilpasning. Det er likevel neppe tilfeldig at de åtte nye medlemslandene i øst alle tilhører den vestlige, latinske kristenhet. Selv om EUs nåværende grenser ganske sikkert ikke er de endelige, reiser denne siste utvidelsen spørsmål omkring om de historiske og kulturelle bånd som tross krig og politisk splittelse har knyttet denne delen av Europa sammen.

Da må vi tusen år tilbake i tid, til kristningen av Skandinavia og Øst-Europa fra slutten av 800-tallet til begynnelsen av 1000-tallet. Bevegelsen utgikk både fra øst og vest, og grensene mellom de to delene av kristenheten var resultat av stadig tautrekking mellom dem. I mange tilfeller kunne herskerne spille på motsetningen mellom de to delene av kristenheten og velge den som ga de beste betingelser. Slik mottok Stefan av Ungarn i år 1000 kongekronen av keiser Otto III, samtidig som hans land ble en egen kirkeprovins. Ungarn var perfekt plassert i skjæringspunktet mellom de to delene av kristenheten.

RENT DOGMATISK

er skillet mellom romersk-katolsk og gresk-ortodoks kristendom ubetydelig. Kulturelt og språklig er det derimot stort. Med kristendommen kom skriften, det latinske alfabetet i vest og det kyrilliske - utviklet fra det greske - i øst. Sammen med skriften kom nye språk og en ny litterær tradisjon, latin i vest og gresk i øst. I vest ble latin gudstjenestespråk, mens folkespråkene erstattet gresk i øst. Latin var også litterært og administrativt språk i de fleste av de nykristnede landene det meste av middelalderen. Som Kiellands lille Marius pugget skolegutter over hele den vestlige kristenhet latin, ikke bare i middelalderen, men opp til det 20. århundre. Og litteraturen fulgte språket. I middelalderen var Homer og Platon på det nærmeste ukjent i vest, mens det samme var tilfelle med Vergil og Cicero i øst. Tilsvarende forskjeller kommer til uttrykk i arkitektur og kunst. De mange gamle byene i den latinske delen av Øst-Europa skiller seg lite fra dem lenger vest, og gjennom århundrene er de skiftende stilartene de samme, fra St Vitus-katedralen i fransk gotikk som kneiser på høyden over Praha til den monumentale nygotiske parlamentsbygningen ved bredden av Donau i sentrum av Budapest. Gjennom overgangen til kristendommen kom eliten i de nye landene til å inngå i et omfattende kulturelt fellesskap - og bidra aktivt til utviklingen av det.

KANNIKEN MIKOLAS KOPERNIK

(1473-1543), bedre kjent som Copernicus, ved domkapitlet i Frauenberg i Warmia i Polen hadde studert latin, gresk, filosofi, medisin og jus ved universitetene i Krakow, Bologna og Padova og hadde brede interesser. Den viktigste var astronomi. I sitt hovedverk, De revolutionibus orbium caelestium («Om himmellegemenes bevegelser»), grunnla han læren om at solen, ikke jorden, er sentrum i universet, en oppdagelse så skjellsettende at vi fortsatt bruker betegnelsen «kopernikansk» om en tankemessig omveltning. Copernicus' oppdagelse var hans egen, men den sprang ut av et felleseuropeisk intellektuelt miljø, «de lærdes republikk», som man senere kom til å kalle det, der Polen hadde sin naturlige plass. Universitetet i Krakow var et av de eldste øst for Rhinen, grunnlagt i 1364. Middelalderens universitetstradisjon kjenner de fleste av oss best gjennom senere parodier, som Holbergs Erasmus Montanus. Den nye naturvitenskapen hadde likevel sine avgjørende forutsetninger i den, i en logisk og metodisk trening som gjorde det mulig å gjøre systematiske observasjoner og trekke slutninger ut fra dem, og i den oppbevaring og videreføring av etablert kunnskap som foregikk ved universitetene. Copernicus' arbeid ble senere videreført en rekke steder i Europa, blant annet ved keiser Rudolf IIs (1576-1612) hoff i Praha, der tyskeren Johannes Kepler og dansken Tycho Brahe oppholdt seg.

PÅ COPERNICUS'

tid ble den religiøse enhet i den vestlige kristenhet sprengt gjennom reformasjonen, som også svekket latinens plass til fordel for folkespråkene. «De lærdes republikk» fortsatte likevel å bestå og ble videreutviklet i de følgende århundrene. Latin fungerte som internasjonalt vitenskapelig språk til godt ut på 1800-tallet; i Ungarn var det til og med offisielt språk frem til omkring 1840. Dessuten kom tysk, på grunn av omfattende innvandring fra Tyskland i løpet av middelalderen, til å bli utbredt talespråk i store deler av Øst-Europa, særlig hos eliten, som også gjerne behersket fransk. Den religiøse ensrettingen ble imidlertid mindre enn i vest. I Ungarn kunne protestantene søke beskyttelse hos tyrkerne etter erobringen på midten av 1500-tallet, mens det i Polen ble inngått et kompromiss, der den enkelte adelige godseier kunne velge religion for seg og sine undergitte. Også den neste store omveltningen, opplysningstiden og den franske revolusjon, fikk innpass i øst, klarest gjennom den polske grunnloven av 3. mai 1791, som var influert av de franske ideene fra 1789.

Den internasjonale eliten og den religiøse toleransen hadde også sine skyggesider. Den moderne nasjonalstat kom sent til Øst-Europa, og avstanden mellom eliten og den vanlige befolkningen var trolig større der enn i vest. Av de åtte nye EU-landene er det bare fire, Litauen, Polen, Tsjekkia og Ungarn, som har noen lengre fortid som selvstendige stater før 1918. Estland og Latvia var under forskjellige former for fremmedherredømme siden de ble erobret under korstogene i Østersjøområdet på 1100- og 1200-tallet. Slovakia var, sammen med bl.a. Kroatia, i union med Ungarn fra middelalderen av, og Slovenia var en provins av Østerrike. De fire øvrige var alle betydelige statsdannelser, til dels stormakter i middelalderen, men ble fra 1500-tallet og utover klemt mellom Europas nye stormakter, Det tyrkiske imperium i sørøst, Habsburgmonarkiet med sentrum i Østerrike i vest, og Russland i øst. Først med oppløsningen av de gamle imperiene etter 1918 ble Øst-Europa inndelt i mer eller mindre homogene nasjonalstater etter vestlig mønster. Formelt fortsatte de å bestå etter 1945, men reelt var de østeuropeiske landene nå blitt innlemmet i et nytt imperium, det sovjetiske. Det er denne tilstanden de av oss som er vokset opp under den kalde krigen har vent oss til som den naturlige. Den representerer imidlertid bare en episode i Europas lange historie.

I NORGE HAR ORDET

union en negativ klang etter den lange perioden av unioner med nabolandene. For de østeuropeiske landene, med sin langt mer dramatiske og urolige fortid, sto valget ikke mellom union eller ikke union, men mellom øst eller vest. Etter 1989 tilsa både erfaringene fra kommunismen og den lange historiske tradisjonen at valget måtte bli vest. Revolusjonen i 1989 innebærer fra dette synspunkt en tilbakevenden til normaltilstanden.

FAKTAForskningsdagene arrangeres

17.-26. september.

Dagbladet trykker i den forbindelse en serie kronikker fra fem av landets tretten sentre for fremragende forskning (SFF)